Donald Trumps tale i Warszawa for ett år siden satte for godt oppstanden, som brøt ut 1. august 1944, på verdens historiske kart. Tysk bestialitet nådde sitt klimaks under den såkalte nedslaktingen av Wola.
I august 1944 hadde da Warszawas befolkning og selve byen vært systematisk terrorisert og ødelagt av okkupanten i fem år. Łapanki, eller fakkeaksjoner, dvs. vilkårlige gatearrestasjoner der folk ble sendt til dødsleire, var en del av hverdagen. Året før var folket vitne til likvideringen av den jødiske ghettoen.
Dødsdom over byen
Byen var klar til kamp, og ønsket om å ta hevn på tyskerne var brennende. Med russernes fremrykking mot hovedstaden var beslutning om å gi AK-avdelinger (Armia Krajowa) ordre til væpnet motstand faktisk et tidsspørsmål.
Da Adolf Hitler 1. august 1944 fikk beskjed om at Warszawa gjorde opprør, ga han personlig ordre om å tilintetgjøre byen: «Alle innbyggere må drepes, det skal ikke tas fanger».
Den 5. august startet aksjonen mot sivilbefolkningen i bydelen Wola. Under drapsorgien denne dagen alene myrdet tyskerne 20 tusen mennesker. To dager senere var tallet 65 tusen. Det var Gruppenführer SS og politigeneral Heinrich Reinefarth som koordinerte massakren. Hans underordnede var sadisten og seksualforbryteren Oskar Dirlewanger.
Wanda Lurie: Den polske Niobe
Wanda Lurie var en de få som på mirakuløst vis overlevde infernoet. Denne dagen jagde tyskerne flere hundre Wola- og sentruminnbyggere mot Ursus-fabrikkens port i Wolska gate 55. Wanda Lurie var gravid i niende måned og måtte ut sammen med sine tre barn på 6, 9 og 11 år.
Wanda Lurie forteller:
«Tyskerne slapp inn grupper på hundre mennesker bak porten, resten måtte vente på tur. Jeg holdt barna mine i et krampaktig grep. En tysker kalte min 11-årige sønn ‘din polske banditt’ før han skjøt ham i hodet. Så skjøt han de to andre barna og meg til slutt. Jeg tryglet dem om livet. Barna døde, men jeg ble hardt skadd, for kula gikk gjennom nakken mot underkjeven og kinnet. Jeg var også skutt i beinet.
Jeg besvimte, og sammen med barna ble jeg slengt opp på en haug av døde kropper. Den var over en meter høy. Men så våknet jeg etter tre dager av at barnet i magen beveget seg. Jeg krøp ut av likhaugen, prøvde å rømme, men ble tatt igjen av tyskerne som jagde meg til St. Wojciech-kirken. Etter to dager ble jeg overført til leiren i Pruszków, derfra havnet jeg på sykehuset i Podkowa Leśna hvor Mścisław, en velskapt ble gutt, ble født.»
Døden med Røde Kors-armbånd
Stefan Ulrich var et annet vitne til nedslaktningen av Wola-innbyggere.
«9. august så jeg at gården i Bema gate 54 hadde et Røde Kors-flagg hengende. Vinduene var spikret igjen og utenfor sto det grupper med SS-menn på to og tre med Røde Kors-armbånd på. Så kom det en kolonne med flere hundre sivile under tysk eskorte som ble beordret inn i huset. Mellom kl. 23 og 24 hørte jeg grusomme skrik og skyting. Kort tid etterpå sto hele huset i lys lue. Det hørtes rop om hjelp, barnegråt og dunking. Men både dørene og vinduene var spikret fast. Da skjønte jeg at de brant mennesker levende.»
Voldtekter av kvinner og småjenter, ran og massetyveri fulgte i kjølvannet av aksjonen. Hundre småbarn ble drept i et hjem for foreldreløse barn i Wolska gate 149. For å spare ammunisjon fikk Dirlewangers menn ordre om å drepe barna med geværkolber og kniver. Sårede ble kastet i hull i bakken og begravd levende. Tyskerne opprettet Verbrennungskommando som skulle helle bensin på og brenne opp likhaugene, som nådde opp til 2. etasje og var 25-35 m lange og 15-20 m. brede.
«Likene var glatte av blod og ikke sjeldent avføring, de var vanskelige å gripe tak i, så vi måtte bruke kluter. Stanken var uutholdelig, vi fikk brekninger.» Slik beskrev i 1959 Tadeusz Klimaszewski, som selv unngikk døden ved en tilfeldighet, massakren.
Som hevn beordret Heinrich Himmler, lederen for Gestapo og Waffen SS, byen brent ned til grunnen i henhold til en detaljert plan. I alt ble 150-200 tusen sivile drept under oppstanden, 165 tusen ble sendt til konsentrasjonsleire og 350 tusen andre ble drevet på flukt. Etter 63 dager med harde kamper kapitulerte byen 2. oktober 1944. Også nordmenn deltok grusomhetene i Warszawa. Ca. 20 befant seg på ulike tidspunkter i Oskar Dirlewangers avdeling.
Ingen anger
Asken etter de myrdede Wola-innbyggerne veide over 9 tonn. Wola-nedslaktingen ble foruten Hiroshima-bomben det største enkeltstående massemordet under 2. verdenskrig. Det var den verste ødeleggelsen av en europeisk hovedstad siden vandalenes ødeleggelse av Roma i 455. Verdiene som gikk tapt beløper seg til ca. 45,3 mrd. USD i dagens penger.
Etter krigen krevde Polen Reinefarth utlevert, men retten i Hamburg løslot ham pga. «manglende bevis». Fra 1951 levde Reinefarth et godt liv som respektert borgermester i Westerland på øya Sylt i Schleswig-Holstein. I 1962 fikk han plass på Landtaget, og fem år senere åpnet han et advokatfirma. Han fikk høy pensjon som general og døde i 1979 uten at noen plaget ham for hans fortid.
Polen har aldri fått krigserstatning fra Tyskland.