Den politiske situasjonen i Sør-Afrika blir mer og mer utrolig for hver dag som går. Spørsmål rundt landbrukssektoren og etniske motsetninger dominerer den offentlige debatten grunnet økonomiske krisetilstander. Det betente rasespørsmålet har blusset opp igjen og er mer aktuelt enn noen sinne siden apartheid-tiden og frontene tilspisser seg.
Rase-relaterte opptøyer og politisk vold finner sted i store deler av landet så å si på en daglig basis. Offentlige bygninger – inkludert skoler og rådhus – brennes ned. Mye av utviklingen forklares med at den sørafrikanske økonomien har levert langt under potensial siden apartheid tok slutt i 1994. Arbeidsledigheten har nådd astronomiske nivåer – først og fremst blant den svarte majoritetsbefolkningen.
Den sørafrikanske ANC-regjeringen planlegger derfor å innføre nye lover for å ekspropriere land som tilhører bønder fra den hvite minoriteten uten å gi erstatning for å utjevne økonomiske ujevnheter og «gjøre om på historiske urettferdigheter». Landets myndigheter mener også at en slik handling vil få landets skakkjørte økonomi på fote igjen ved å gjøre den mer inklusiv.
Ekspertene er splittet i sitt syn på om slike drastiske tiltak vil løse landets strukturelle økonomiske problemer. På den ene siden av spekteret står de som mener at slike handlinger kommer til å hjelpe; på den andre siden de som sier at det vil gjøre vondt verre.
Landbrukssektoren og polarisering i det sørafrikanske samfunnet
Landbrukssektoren – som mye av Sør-Afrikas private økonomi – er dominert av hvite etterkommere fra kolonitiden. Ifølge offisielle kilder kontrollerer hvite bønder så mye som 73 prosent av jordbruksmarken i landet – sammenlignet med 85 prosent da apartheid endte i 1994. Dette tallet er derimot bestridt av den uavhengige antirasistiske tenketanken The Institute of Race Relations (IRR) basert i London. IRR mener at det faktiske tallet er et sted mellom 50 og 70 prosent.
Uavhengig av hvilke tall som er riktige har denne skjevfordelingen nå kommet i sentrum av den offentlige debatten og har ledet til en større polarisering i det sørafrikanske samfunnet. Etniske spenninger mellom svarte og hvite har økt, og retorikken har tilspisset seg. De aller mest ekstreme tilfellene har det blitt manet til folkemord, for eksempel da en offentlig tjenestemann oppfordret svarte sørafrikanere til å gjøre med hvite mennesker hva «Hitler gjorde med jødene«.
Det pan-afrikanske sosialistpartiet Black first – land first (BLF) står i fronten for denne konfronterende linjen. Partiets nestleder, Zanele Lwana, har vært meget aggressiv sin retorikk mot hvite bønder:
– Land og økonomien må tilbake til svarte afrikanere. Vi må ekspropriere land og ta produksjonsmidlene [fra de hvite] for å så omfordele det til den svarte befolkningen. Vi folk har ventet så lenge, og ingenting har skjedd. Vi er allerede i krig! Våre folk er i krig på gårder nå! Vi har vært tålmodige lenge nok, sier BLF-nestlederen.
Den giftige retorikken skal ha fått konsekvenser. Drap på Sør-Afrikas hvite bønder skal ha vokst i omfang de siste årene. Ifølge offentlig sørafrikansk statistikk ble 74 hvite bønder drept i 638 forskjellige angrep i 2017. Dette er derimot et tall som mange stemmer mener er drastisk underdrevet, blant annet den tidligere australske statsministeren Tony Abbot om mener tallet er nærmere 400 individer.
Hvite sørafrikanere forlater nå landet i hopetall med et gjennomsnitt på ca. 21 000 individer per år. Totalt skal 613 000 hvite sørafrikanere ha forlatt landet siden 1985. Fra å utgjøre 16,7 prosent av landets befolkning da apartheid ble avviklet i 1994, utgjør sørafrikanere av europeisk herkomst nå 7,8 prosent av befolkningen.
Økonomiske problemer grunnet vanstyre?
Siden slutten av apartheid har ikke Sør-Afrikas økonomi levert høy nok vekst til å absorbere den raske befolkningsveksten inn i arbeidsstyrken. Landet har nå en offisiell arbeidsledighet på 27 %, men ifølge uoffisielle kilder kan den være så høy som 50 %.
Det internasjonale pengefondet (IMF) har identifisert dårlig kvalitet på økonomisk styre som den viktigste risikofaktoren til den sørafrikanske økonomien fremover. Dette er et syn som deles av Misheck Mutize og Sean Gossel, professorer i finans og business på Cape Town University. De mener hovedgrunnen for Sør-Afrikas kroniske økonomiske krisetilstand først og fremst er knyttet til korrupsjon og ineffektivitet i landets mange statseide bedrifter.
Argumentet er at nepotistiske nettverk rundt lederskapet i ANC har brukt Sør-Afrikas statseide bedrifter til å berike seg selv, noe som har ledet til enorme ineffektiviteter i den økonomiske styringen av disse organisasjonene. Dette har ført til at Sør-Afrikas myndigheter ved flere anledninger har måttet gå inn og støtte disse statseide bedriftene med økonomiske krisepakker for å unngå konkurser – noe som har resultert i blodrøde statsfinanser og økt statsgjeld.
Denne analysen deles av doktor Raymond Gilpin, Acadamic Affairs Dean i Africa Center for Strategic Studies fra National Defense University basert i Washington D.C. Dr. Gilpin mener at korrupsjon og overforbruk av offentlige midler er hovedgrunnene til Sør-Afrikas økonomiske problemer. Han tror ikke ekspropriering av land kommer til å løse dem.
– Økonomien har stagnert over en lengre periode – i rundt et tiår. Statseide firmaer har blitt vanstyrt. Det kan ikke bare handle om rett til land og nasjonalisering. Det må handle om å sette økonomien på riktig kurs for de neste ti årene. Det andre som må gjøres er å få orden på statsfinansene. Det har vært mye offentlig overbruk. Gjeldsnivåene er høye som en tikkende bombe – både eksterne og interne. De må løse ubalansen i statsfinansene, argumenterer Afrika-eksperten.
Økonomiske problemer grunnet ekskludering?
Resett har tatt kontakt med professor Steven Friedman fra University of Johannesburg for å høre hva han tenker om saken. Dr. Friedman er forskningsprofessor i fakultetet for humaniora og var tidligere delaktig i den sørafrikanske fagforeningen.
Det er ikke professorens oppfatning at statseide bedrifter er hovedgrunnen til Sør-Afrikas økonomiske vanskeligheter:
– Det er at riktig statseide bedrifter spiller en viktig rolle i økonomien, hovedsakelig innen elektrisitet (Eskom) og transport (Transnet). Det er også sant at det jeg kaller «patronage politikere» – de som bruker offentlige ressurser til egen vinning – har påført betydelig skade på disse bedriftene, og at dette har skadet Sør-Afrikas økonomi. Men dette er etter min oppfatning et symptom, ikke en årsak.
Professoren mener derimot at årsaken til at økonomien presterer så kraftig under sitt potensial kommer av det som den økonomiske historikeren Douglass North kalte «path dependency»:
– Selv om Sør-Afrika endret sitt politiske system i 1994, forandret staten ikke strukturen i økonomien – den hvite kontrollen forble, så i virkeligheten ble millioner av svarte ekskludert. Fordi millioner har blitt utelukket er det mange som ønsker å knytte seg til politikere i håp om å få tilgang til ressurser – dette åpner veien for patronage-politikken som svekker statseide bedrifter. Ettersom den hvite kontrollen av økonomien ikke har blitt adressert på en skikkelig måte, er det sterk støtte blant den svarte middelklassen for radikal forandring.
Friedman sier videre at det faktum at økonomien ikke har forbedret seg ikke bare er regjeringens feil og at det vil ble vanskelig å gjøre endringer uten drastiske reformer fra flere samfunnslag:
– Regjeringen har en del av skylden, men det har også bedrifter, arbeidere og yrkesgrupper. Nåværende mønstre vil være vanskelig å bryte med mindre en lignende forhandlingsprosess til den som førte til politisk forandring under apartheid finner sted. Alle parter må inngå kompromisser for å åpne økonomien for de ekskluderte, konkluderer professoren.
Kommer Sør-Afrika til å lide samme skjebne som Venezuela eller Zimbabwe?
The Institute of Race Relations argumenterer med at ekspropriering av land uten kompensasjon truer den økonomiske og politiske stabiliteten til Sør-Afrika, og vil føre til at både lokale og utenlandske investorer vender seg vekk fra landet. IRR tror at bare trusselen om en slik handling kan føre til en investorangst som på egenhånd er tilstrekkelig for å utelukke muligheten for en forbedring i økonomien.
En nylig lederartikkel i Wall Street Journal deler denne oppfatningen og mener det først og fremst er vanstyret til ANC som er hovedgrunnen til Sør-Afrikas økonomiske vanskeligheter. Redaksjonen i den velrennomerte avisen mener ikke at ekspropriering av land kommer til å gjøre situasjonen bedre – heller motsatt.
Avisen drar det så langt at den advarer mot at Sør-Afrika kan komme til å risikere samme skjebne som Zimbabwe og Venezuela hvis landet gjennomfører forslaget. Professor Friedman avviser dog dette:
– Denne analysen er en blanding av uvitenhet og fordommer. Den skylder på symptomer fremfor årsaker og forstår ikke hindringene som står overfor økonomien. Det er praktisk å klandre (den svarte) regjeringen og ignorere rollen til (hovedsakelig hvite) forretninger. Men som hva er praktisk og hva som tjener folks fordommer er ikke nødvendigvis det som er sant, avslutter professoren.
For mer info se:
Sunday Times. Land expropriation threatens stability‚ says Institute of Race Relations, 8. august, 2018.
Wall Street Journal. South Africa’s Slide, 6. august 2018.
Businesstech. South Africa’s white population is still shrinking, 23. juli 2018.2GB.
Tony Abbott: There is no doubt people are waking up to minor parties, 19. mars 2018.
The Conversation. Corrupt state owned enterprises lie at the heart of South Africa’s economic woes, 19. juni 2017.
Daily Maverick. Betrayal of the Promise: The Anatomy of State Capture, 26. mai 2017.
Sunday Times. Calling on black South Africans to do to whites what ‘Hitler did to the Jews’ incites genocide‚ court told, 2. juni 2018.
CGTN America. Raymond Gilpin discusses state of South African economy, 4. april 2017.
Lauren Southern. Farmlands, 25. juni 2018.