Sveriges Television går nå ut med den alarmerende nyheten at feministiske aktivister ikke lenger holder ut å bo i bydeler hvor islam har befestet seg. Årsaken til reaksjonen er trakassering av kvinner.
Feminister som har hyllet innslaget av «nysvensker» som en berikelse og inspirasjon, har bråvåknet – i hvert fall noen av dem.
Arabiske og afrikanske lykkejegere og kriminelle, pluss et betydelig antall unge menn i krigførende alder fra Afghanistan og Iran, setter sitt tydelige preg på det nye svenske samfunnet. Egentlig hater den nysvenske befolkningen etniske svensker. De vil bo i klanstyrte, segregerte områder, med full kontroll med narkoflyten, men vil samtidig karre til seg mest mulig av svensk valuta og sosiale goder.
Den ekstreme økningen i kriminalitet, voldtekter og brenning av biler viser med all tydelighet at vertslandet har forregnet seg. Når gjestene blir voldelige og går løs på inventaret, er festen slutt.
Feministene stilte opp gatelangs og på torg i demonstrasjoner for muslimers rett til å bruke hijab, niqab og burka, selv om visste at plaggene betyr undertrykkelse av kvinnen. Men så snart andre spørsmål om kvinners frihet, likestilling og menneskeverd kommer opp, blir det bråstopp. En ultrastreng religiøs galskap fra 600-tallet har ikke mye slingringsmonn, og er helt uforenlig med det svenske Folkhemmets tradisjoner. Det må ende med tragedier.
Det allestedsværende islamske moralpolitiet patruljerer i getto-områdene, og er blitt et problem for kvinner flest, ikke bare for muslimene. Feminister mister etter hvert troen på integreringen, gir opp, og de som kan velger å flytte til tradisjonelle etnisk-svenske områder.
Diskusjoner med imamene har åpenbart ikke vært noen suksesshistorie for det feministiske initiativet. Islamsk presteskap er allerede etablert som en maktfaktor i Sverige, og «Du gamla du fria … du vänaste land uppå jord» er allerede inndelt i islamske territorier med sentralt plasserte moskeer som vaktsomt passer på at de patriarkalske tradisjoner følges bokstavtro.
Sverige har verdens første og eneste feministiske regjering, deklamerer en stotrende men stolt statsminister Löfven og en ubekymret likestillingsminister Åsa Regnér, som hyller seg selv og sine kolleger i anledningen snart fire år ved makten. De har ikke fått med seg at Midtøsten har forandret livene til svenske kvinner. Flerkoneri, gruppevoldtekter, sosial kontroll, frykt i det offentlige rom, tvangsekteskap, – listen er lang.
Representantene for «feministregjeringen» poserte villig for Irans islamistiske propagandaorgan i Teheran. På bildet står syv kvinner med sjal lydig på geledd foran Ayatollah Khomeinis etterfølgere. Et despotisk presteskap. Ved siden av står statsminister Stefan Löfven med sitt fårete smil. Besøket som er blitt kalt «Walk of Shame».
Hvordan er dette surrealistiske og absurde svenske teateret mulig i år 2018, så lenge etter Strindberg? Man tenker uvilkårlig på en ny versjon av «Dødsdansen».