Min forrige artikkel Noen har stjålet demokratiet fra oss fikk stor respons med mye aktivitet i kommentarfeltet. Det er åpenbart mange som er bekymret for forvitringen av folkestyret. Og det er mange som er bekymret for de uformelle elitenettverkene som har fått utvikle seg innen og på tvers av partiene, for ensrettingen i etablerte media og for det symbiotiske samrøret mellom politikere og journalister.
Blant forslagene til hvordan vi skal få de politiske beslutningsprosessene ut av bakrommene og tilbake til velgerne, blir særlig Sveits og den omfattende bruken av folkeavstemninger trukket frem. Og det er klart at folkeavstemninger representerer en utøvelse av direkte demokrati som kan tilbakeføre noe av beslutningsmakten til velgerne.
Nedsidene ved folkeavstemninger er flere, og sammenlikningen med Sveits med sine kantoner og sterke regionale selvstyre er ikke helt overførbar. Men det viktigste motargumentet er kanskje faren for misbruk.
Eliter eller autoritære ledere kan manipulere utfallet ved å bestemme hvordan temaet for folkeavstemningen skal avgrenses, hvordan det skal formuleres, tidspunktet for avstemningen og fortolkningen av utfallet slik at det som i utgangspunktet er folkets ultimate stemme i stedet blir vox caesaris.
Så hva er alternativet? Det er vanskelig å være sikker, men det er sikkert at noe må gjøres. Og det er faktisk nedsatt et utvalg som skal lage forslag til ny valglov innen utgangen av 2019. Men at dette utvalget virkelig tar tak i de underliggende strukturelle forholdene, og går noe særlig lengre enn å foreslå mindre tekniske justeringer i eksisterende valgordning, er lite trolig.
Det er flere og nokså grunnleggende grunner til at folkestyret er svekket;
- Mindretallsparlamentarismen, som har vært rådende i Norge de siste seksti årene, har gitt småpartiene uforholdsmessig stor makt og tvinger regjeringen til stadige kompromisser. Det har ført til at regjeringspartienes politikk føres i lukkede forhandlinger og blir en ganske annen enn den de opprinnelig gikk til valg på.
- Profesjonaliseringen av politikerrollen som livslang karrierevei har ført til folkevalgte som er lite representative for de velgerne de er valgt av. Yrkespolitikere med lang fartstid i politikken etablerer dessuten sterke uformelle nettverk og har en tilbøyelighet til å benytte disse for å ivareta private interesser.
- Utviklingen av strategisk kommunikasjon som fagfelt og den sterke økningen i bruken av kommunikasjonsrådgivere kombinert med utstrakt kommunikasjonstrening fører noen ganger til ren propaganda og ofte til et redigert virkelighetsbilde slik at det blir vanskelig for velgerne å forholde seg til de faktiske forhold.
- Tiltakende konsolidering og konsentrasjon av media har redusert meningsmangfoldet i det offentlige ordskiftet. Samtidig har det fått etablere seg et usunt symbiotisk avhengighetsforhold mellom politikerne og journalistene. Det har svekket medias integritet og deres rolle som maktens kritiske overvåker.
- En voksende og stadig mer kompleks og uoversiktlig saksmengde og regelverk har ført til overføring av beslutningsmakt fra de folkevalgte til offentlige forvaltnings- og kontrollorganer.
- Den tiltakende globaliseringen har dessuten ført til overføring av beslutningsmakt og selvråderett til internasjonale organisasjoner, først og fremst EU gjennom EØS- og Schengenavtalen.
Men det er også positive trekk. Internet og fremveksten av nye sosiale media og nettsider som for eksempel resett.no har åpnet opp kanaler for meningsytring som tidligere har vært forbeholdt et mer eller mindre selvoppnevnt kommentariat av mediafolk, politikere og faste forståsegpåere fra offentlige og halvoffentlige stats- og forskningsinstitusjoner.
Som en følge av innsnevringen av meningsmangfoldet gjennom mange års ensretting og avgrensning av hva som er å anse som politisk korrekt har det imidlertid fått etablere seg sterke både subjektive og objektive sanksjonsmekanismer som begrenser ytringsfriheten også i sosiale media.
I frykt for å miste anseelse, karriere eller jobb skriver de fleste anonymt eller de kommer først ut av skapene når de nærmer seg pensjonsalderen. Og som en følge av konformitetspresset søker de fleste seg til diskusjonsforum hvor de får bekreftet egne standpunkt heller enn å delta i debatter der ulike meninger kan brytes mot hverandre. Det sier noe om hvor langt den viktigste forutsetningen for folkestyret, ytringsfriheten, er forvitret.
Så hva må gjøres?
Når det gjelder valgordningen bør sperregrensen heves for å redusere småpartienes uforholdsmessig store makt og de andre ulempene ved mindretallsparlamentarismen. Men kanskje enda viktigere er det å begrense hvor lenge de folkevalgte kan være folkevalgte.
Oligarkiets jernlov gjelder i politiske partier som i alle andre organisasjoner. Over tid utvikler det seg et fåmannsvelde hvor de få på bekostning av de mange forfordeler seg selv når det gjelder tilgangen til knappe goder. Det kan være alt fra romslige pensjonsordninger og gode parkeringsforhold i Stortingsgarasjen til utveksling av vennetjenester eller å sikre en ektefelle en attraktiv jobb innen forvaltningen og noen ganger direkte korrupsjon.
Politikerne bør kanskje ikke få sitte mer enn i maks to perioder, til sammen 8 år. Da unngår man at de blir for varme i trøya og får utvikle for tette forhold til media og til forvaltningen. Samtidig får vi større sirkulasjon og dermed politikere med yrkeserfaring som vet hva de snakker om i stedet for rene partibroilere som kjenner dårlig til livet utenfor Stortinget.
Ellers er det påfallende at politikerne som har vært så opptatt av corporate governanceog å lage lov- og regelverk for å forhindre at for tette eierrelasjoner, overlappende styreverv, innsidehandel og kameraderi skal undergrave markedsmekanismen og fair konkurranse i privat sektor, ikke er like opptatt av å regulere de uformelle nettverkene og tette relasjonene som politikerne utvikler i forhold til media, forvaltning, interesseorganisasjoner, forskning og ulike kontrollorganer og som undergraver demokratiet.
For å motvirke etableringen av tette elitenettverk bør det kanskje utvikles et tilsvarende regelverk for political governance?
Det er selvsagt også klart at globalisering med utstrakt overføring av beslutningsmyndighet til overnasjonale organer som EU også innebærer en uthuling av lokaldemokratiet og selvråderetten.
Det blir en politisk avveining, men det er gode argumenter for at EØS-avtalen i hovedtrekk har vært til velsignelse for et råvareproduserende eksportorientert land som Norge. Schengen-avtalen og den ene av de fire frihetene, fri bevegelse av personer, har imidlertid vært en katastrofe ikke bare for Norge, men for hele EU.
Nasjonalstaten, beslutningsnærhet mellom velgerne og de folkevalgte og kontroll med egne grenser er en forutsetning for et velfungerende folkestyre. Skal EU fortsatt bestå må Schengenavtalen avvikles. Det er trolig bare et spørsmål om tid.
Pressestøtten som nå er kommet opp i en halv milliard, og som opprinnelig var ment å sikre mangfold, bidrar nå snarere til å sementere en ensrettet mediastruktur. Den bør enten avvikles eller gjøres likt tilgjengelig for alle og selvsagt også til nye sosiale media som Resett, Document og Human Rights Service, selv om kulturministeren måtte ha et annet politisk ståsted.
Likeledes bør partistøtten tas opp til vurdering. Den fremmer etablering av mer permanente nettverk og maktstrukturer. Den private delen underminerer samtidig velgernes innflytelse ved at det blir pengene som rår. Pengestøtten blir selvsagt ikke gitt uten forbehold, og tilbakebetales i form av innflytelse og deltakelse i ulike råd og utvalg.
Men til de i kommentarfeltene som har mistet alle illusjoner kan det være på sin plass å minne om følgende Churchill-sitat: «Demokrati er den verste styringsform som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.»
Derfor er det så viktig at vi tar det tilbake.