Mange spør seg hvordan den svenske skolen takler at så mange «nyanlända» blir plassert i vanlige svenske gymnasklasser. Det handler for det meste om voksne, unge menn som tidligere er blitt omtalt som barn, men som har løyet seg ned i alder. Etter kort tid i skolen skiller disse nye elevene seg ut ved å fremstå som nettopp det de er – voksne menn.
Mange snakker bare arabisk, den store gruppen fra Afghanistan snakker Pashto eller den persiske dialekten dari. I tillegg er det et utall av andre innvandrergrupper, med helt andre språk. Det er altså en enorm utfordring å tilrettelegge undervisningen i det innvandringskaoset som Sverige befinner seg i.
Svenskundervisning for innvandrere (SFI) skal gi grunnleggende kunnskaper i svensk. Man skal lære seg å snakke, lese og skrive svensk og få trening i å anvende språket i hverdagen og arbeidslivet.
Svenske politikere har hele tiden forenklet problematikken ved å påstå at migrantene er velutdannet fra sitt opprinnelsesland – mange er ingeniører, leger og sykepleiere. Følgelig snakker de godt engelsk.
Spesielt statsminister Löfven er talsmann for en «snabblösning» som innebærer at migranter skal kunne plasseres i svenske skoler sammen med svenske elever, så går resten av seg selv. Alder skal ikke være avgjørende. Denne formen for inkludering i samfunnet skal nærmest gå som en lek.
Dette er et falskt bilde av virkeligheten, en politisk bløff og en forenkling for å dempe uro og kritikk. Og dessuten er det valgår. På sikt fungerer naturligvis ikke slike konstruerte undervisningsmodeller.
Svenske lærere er lært opp til å tie mest mulig om samfunnsproblemer, med begrunnelsen at skolen ikke skal undergrave fellesskapet. Men bekymringsmeldingene kommer nå. I et forsiktig språk, riktignok, men beskrivelsene er alarmerende.
Den svenske læreren Sebastian Marquez von Hage skildrer sin skolehverdag slik i avisen Expressen:
– Det er like trist hver gang man opplever dette som lærer. De første ukene sitter den velkledde, unge mannen, vi kan kalle ham «Mahmoud», rett i ryggen og noterer ivrig. På spørsmålet om hva han vil bli, svarer han smilende «lærer» eller «ingeniør». Etter noen måneder innser Mahmoud at kunnskapsgapet til de yngre klassekameratene er umulig å innhente. Det toppsjiktet som han tilhørte i SFI-klassen og ideen om at han kan bli akkurat hva han vil i det nye landet føles plutselig som en uoppnåelig drøm. Han tar capsen på og halvveis liggende i stolen sjekkes mobilen for å se når timen er slutt. Etter ytterligere noen måneder står stolen tom.
Tanken om integrering er som vanlig god når unge migranter etter noen år i Sverige sluses inn i svenske gymnaser. Men i praksis fungerer ikke ordningen. Eksperter i det svenske skoleverket sier i en rapport at det kreves i snitt 7 år for å tilegne seg et «skolespråk», det å kunne lese nybegynnersvensk i SFI rekker ikke langt. De nye elevene tror at de skal få sjansen til å utdanne seg og skaffe seg jobb på rekordtid, men havner i stedet i et språklig og kunnskapsmessig vakuum som bare tydeliggjør og bekrefter utenforskapet.
Konklusjonen er at den svenske gymnasieskolen ikke er tilrettelagt for å ta i mot et så stort antall elever som ikke har forkunnskapene som studiene krever. Det holder ikke med intensivkurs i mottakerapparatet.
Gymnasielæreren Sebastian Marquez von Hage fortsetter:
– Å møte voksne som aldri har hørt om Holocaust eller som tviler på at jorden er rund gjør det vanskelig å drive undervisning på det nivået som er tenkt. Kravene for å begynne på gymnasiet bør heves. Ellers vil gymnasiet, for å være ærlig, mest handle om oppbevaring, skriver han.