Sommeren 2017 skrev Helge Lurås et innlegg i Aftenposten om asylinstituttet og at den bør avskaffes i sin nåværende form av hensyn til Norge, inkludert av hensyn til de «skamløse». Kort tid etter ble det massemobilisert og Helge skulle grilles.
Jeg ble ikke invitert til bidra til i motsvaret som over 20 aktive samfunnsdebattanter med minoritetsbakgrunn fra mitt nettverk skrev under på. Dette ifølge en av de som skrev under fordi jeg mest sannsynlig kom til å være uenig med dem. Det hadde de rett i. Jeg hadde ikke støttet dette tilsvaret ukritisk slik de andre jentene gjorde.
Tilsvaret deres inneholdt alt det jeg forsøkte å advare mot i ulike settinger. Nemlig stakkarsliggjøring av innvandrere, polarisering og posisjonering. Det var viktig å ta avstand fra budbringeren istedenfor å forstå og reflektere over budskapet. Her stenger man av for dialog og demoniserer motstanderen.
«Vi ønsker å engasjere og inkludere alle i denne kampen, ikke polarisere og stigmatisere allerede sårbare grupper,» skrev disse 21 jentene, og samtidig stigmatiserte de innvandrings- og islamkritiske stemmer.
På flere tråder ble fenomenet hvit_ mann_som_pusher_femti demonisert, og han var malen for hva som gikk galt i Norge. Han skulle mistenkeliggjøres og utryddes. Å spille på følelser og ikke fornuft er en destruktiv måte å felle et samfunn på. Selvsagt måtte empatien vies til disse unge tøffe, modige minoritetsjentene. Noen av dem med hijab, andre brune i huden. Lurås hadde aldri sjanse. Innvandring og islamkritikk skal kun komme fra den «riktige» kanten. Da er den jo kvalitetssikret og kjørt gjennom den politisk korrekte prosessen.
Det skjedde noe med samfunnsdebatten den sommeren 2017, og høsten ble ikke noe bedre da hele det sekulære miljøet knakk sammen. Jeg baserte hele min senere støtte til Lurås på den artikkelen i Aftenposten, og jeg var enig i resonnementet han kom fram til om asylinstituttet. Vi var bare ikke klare for å høre dette fra en hvit, privilegert mann.
Kort tid etter å ha takket ja til å gi et intervju til det som skulle bli Resett, forteller jeg dette til en av mine venner, og denne vennen reagerer kraftig på at jeg nå planlegger å ha noe med det han omtaler som en «radikalisert rasist». Nå var jeg på toppen av mitt engasjement og samfunnskarriere, og måtte ikke ødelegge mine muligheter ved å henge med slike figurer, sa han.
Selv syns jeg at denne advarselen var litt for sentimental og kom uten fakta. Men jeg prøvde ut ideen på noen andre, og reaksjonene var like. De såkalte vennene mine fra venstresiden som da både advarte meg, tok avstand fra meg og som gikk til drastiske handlinger som sletting og blokkering, er de samme som i dag posisjonerer seg og kritiserer hvordan innvandrings- og islamdebatten har blitt ført det siste året.
Jeg fikk en oversikt over ord jeg ikke bør bruke for å beholde troverdighet. «Assimilering», «islamsk invadering», «utopi», «islamisering» og «norske verdier» var ord jeg måtte holde meg unna for å ikke bli koblet til mørke krefter, ble det sagt. Rebellen i meg brukte alle ordene i ett og samme innlegg for å vise dem at i min verden, er det jeg som bestemmer hvilken ord som skal brukes.
I flere år har jeg kritisert det nåværende asylinstituttet, og spesielt feltene som omhandler misbruk av trygdepenger og mangel på integrering. I alle disse årene ble jeg også hyllet for å være modig, frittalende og engasjert av venstresiden. Dette engasjementet var mest på Facebook-grupper og noen avisinnlegg, og helt inn til mitt samarbeid med Resett ble den også hyllet av flere av de mest respekterte samfunnsdebattantene fra venstresiden. De som nå deler ut advarsler om meg og mine «brune» holdninger som de kaller det.
At de skamløse avfeide de godt argumenterte konklusjonene til Helge Lurås sier mye om hvor langt aktivister på venstresiden er villige til å gå for å dysse ned kritikken mot innvandring og islam. Dialog fins kun når islam skal forsvares. Og nåde de som begir seg på islamkritikk. De blir nemlig persona non grata for disse moralistene som ikke ser det problematiske med islam og islamsk innflytelse i Vesten.
Alt i alt har presset mot meg for å være en del av Resett, vært massivt. Jeg har blitt kastet ut av mange sosiale grupper og invitasjoner har blitt trukket tilbake. Jeg har blitt hånet, utlevert og diskutert i mange åpne tråder og forsøkt latterliggjort. Venner har blitt truet med sosiale sanksjoner dersom de ikke tok avstand fra meg. Flere av dem har gitt etter for presset og tatt farvel.
Jeg har blitt grovt stemplet som rasist, nazist, Hitlers datter, muslimhater, antifeminist og høyreekstremist. Jeg har blitt konfrontert på mange arrangementer og blitt krevd svar fra. Ofte krever mine motstandere at jeg redegjør for min relasjon til Resett. Men ikke en eneste gang har jeg følt et behov for å syns synd på meg selv. Tvert imot har jeg vært gjennom en endringsprosess der min integritet og lojalitet har vært testet en rekke ganger.
Det har ført til at min karakter har vært styrket, og mitt budskap har alltid kommet gjennom i Resett der jeg har blitt gitt en mikrofon for å være meg selv. Uten sensur eller hindring. Det jeg har lært av året som har gått, er at det koster å være tro mot seg selv.
For å kunne stå stødig i stormene må en være prinsippfast, konsekvent og være trygg på seg selv. Jeg vet at mange har ventet på at jeg skal «forstå» hvor feil valg jeg har tatt, men disse bør istedenfor reflektere over hvorfor de har så lave forventninger til en voksen intellektuell kvinne.
Er det fordi jeg er svart, og de er selverklærte antirasister?