Statsviter Kim Arne Hammerstad og masterstudent i sammenlignende politikk Marte Leirvåg mener i et debattinnlegg i Bergens Tidende den 28. august at fellesskapet er i ferd med å forvitre. De spør seg også hva det er med dagens politiske systemer som gjør at de unge mister tilliten til det.
De konkluderer blant annet med følgende: «Slik vi ser den partipolitiske utviklingen på ytre høyre, er det grunn til å tro at tanken om «meg og mitt» har tatt over for «vårt». Når fellesskapet forvitrer, står demokratiet i fare. Vi har sluttet å bry oss om hverandre og de som ikke har det like godt som oss.»
Jeg er uenig med forfatterne når det gjelder årsak og virkning. I mine øyne er det ikke den partipolitiske utviklingen mot høyre som er årsaken til at demokratiet står i fare. Det er først når politikken som føres avviker fra medias politiske agenda, at demokratiet og ytringsfriheten er truet. Det er slik situasjonen er akkurat nå, både i USA, Norge og enkelte andre land i Europa. Noen vil nok hevde at media er nøytral og ikke har noen politisk agenda, avhengig av hvilken tilhørighet de har. Etter presidentvalget i USA i 2016 og den «blåblå» regjeringens inntog her til lands, har den imidlertid blitt så åpenbart at den vanskelig kan bortforklares.
I motsetning til Hammerstad og Leirvåg, mener jeg dessuten at Norge har vært, og fortsatt er, svært rause mot dem som ikke har det like godt som oss selv. Vi har lang tradisjon for bistand, og folk flest støtter i stor grad veldedige organisasjoner. Vi har også tatt imot rekordmange flyktninger. De av oss som bekymrer oss for bærekraften i velferdssystemet og hvordan den vil påvirke våre etterkommere, blir ofte beskyldt for rasisme og at vi ikke vil dele på godene.
At rasismebegrepet settes i sammenheng med økonomisk bærekraft, er for meg veldig overraskende. Årsaken kan være at begrepet har fått en videre betydning enn det hadde tidligere. Det er definert på nytt av unge, ultraliberale i USA, som har sitt utspring i radikale universitetsmiljøer. Rasisme er ikke lenger begrenset til hets og hatefulle ytringer mot personer på grunn av hudfarge eller rase. Det innbefatter også skepsis til mye av det nyliberalismen omfavner, blant annet åpne grenser og aksept for spredning av ideologien islam, den mest kvinneundertrykkende ideologi som finnes. Når regjeringen ber SSB om innvandringsregnskap for å kunne planlegge økonomien bedre, blir også dette oppfattet som rasisime. Forstå det den som kan.
En liberalistisk politikk vil på sikt føre til at vårt velferdssystem forvitrer. Regjeringen har allerede antydet at bidraget til statskassen må økes i form av høyere arbeidsdeltakelse og økt skatteinngang. Vi vil ellers ikke kunne klare våre fremtidige forpliktelser. Det er derfor på høy tid å stille noen betimelige spørsmål; skal vårt velferdssystem forbeholdes egne borgere og nødstilte asylanter, eller skal det i tillegg omfatte alle som ønsker å flytte hit, uavhengig av beskyttelsesbehov og vilje til å bidra økonomisk? Skal sistnevnte gruppe inkluderes, er det helt i tråd med den globalistiske tankegangen som preger de unge?
Om disse får det som de vil, er det bare et tidsspørsmål før kassen er tom. Dette er en kjensgjerning, som må isoleres fra idéen om at vi har sluttet å tenke på fellesskapet. Det er nettopp for å kunne ivareta fellesskapet, at vi bør bekymre oss om bærekraften. For hvordan skal vi kunne hjelpe oss selv og andre, når vi ligger med brukket rygg? Dette burde i stor grad også bekymre den yngre garde. For spørsmålet er hvem som skal ta regningen, om det ikke er nettopp dem? Er de villige til å betale mer skatt? Jobbe flere timer pr dag? Høyere pensjonsalder? Kutt i pensjonen? Betale mer for helsetjenester, undervisningstilbud osv? Eller tror de at vi sitter på en utømmelig kilde?
Globalisering versus nasjonalisme
Den polariseringen vi nå er vitne til, tror jeg i bunn og grunn handler om globalisering versus nasjonalisme. Når det åpnes opp i den ene enden (svært positiv til innvandring), strammes det inn i den andre. Det er enkel logikk. De unge, som i større grad har vokst opp med multikulturalisme og økonomisk velstand, viser liten eller ingen forståelse for økonomiske og kulturelle utfordringer ved åpne grenser. Det er derfor naturlig at de trekker i en mer radikal retning enn de eldre. At «hvite, middelaldrende menn» er blitt et lite flatterende begrep, underbygger dette. De kan sikkert inkludere hvite, middelaldrende kvinner i samme kategori, men som kjent er kvinner av ulike årsaker mer fraværende i samfunnsdebatten.
Vi vil etterhvert kunne oppleve å få et ytre høyre (nazi-sympatisører) og et ytre venstre (ultraliberale/Antifa), også i Norge. De aller fleste av oss ligger heldigvis et godt stykke unna disse ytterligheter, enn så lenge. Denne uken demonstrerer en mengde tyskere i Øst-Tyskland, fordi to innvandrere hadde drept en ung tysker. Merkel fordømmer selvsagt demonstrasjonene, og sier at «slik oppfører vi oss ikke i et demokratisk Tyskland». For ikke å helle mer bensin på bålet, burde hun samtidig ha fordømt handlingen til de to innvandrerne som utførte drapet. Det er ingen grunn til at alle innvandrere skal føle seg krenket av den grunn. Alle burde forstå at det er galt å generalisere.
Når media fremstiller FrP som ytre høyre og populister, gjør de det mot bedre vitende. FrP er et langt mer moderat parti enn de som ligger lengst til høyre i andre Europeiske land. Når det gjelder innvandringsspørsmål er partiene på Stortinget noenlunde samstemte med FrP, selv om det er ulikheter i retorikk. Det finnes også partier til høyre for FrP, som har svært liten oppslutning. Ved langt på vei å antyde at FrP-velgere er rasister, bidrar media til ytterligere polarisering og knebling av ytringsfriheten. De vegrer seg også for å dokumentere negative sider ved innvandring, og fremstiller i stor grad multikulturalismen som udelt positiv.
Folk flest anser media for å være balansert og pålitelig, og adopterer i stor grad deres regisserte virkelighet. Ingen liker å bli omtalt som rasister og vegrer seg derfor for å ytre seg annerledes enn det politisk korrekte. Dermed knebles ytringsfriheten ytterligere, og vi får en taus majoritet. Samtidig settes sinnene i kok hos dem som betviler medias evne til objektivitet, og dreiningen går mot høyre og til alternative medier, som ikke skyver utfordringene under teppet.
Donald Trump
Media kan fritt uttale at Trump lyver hver eneste dag. Når dette blir gjentatt mange nok ganger, er det blitt en sannhet i folks bevissthet. Dermed er det knapt noen lenger som tror på hva han sier. Når presidenten anklager media for det samme, blir de dypt krenket og anklager presidenten for å rasere demokratiet. Spørsmålet er hvem som startet det hele og hvem som er en fare for demokratiet? Allerede mens han var presidentkandidat, ble han gjort til latter. Ingen mediehus med respekt for seg selv vurderte engang muligheten for at han ville vinne valget. I den grad noen har prøvd å påvirke valget, er det vel nettopp dem.
De har siden fortsatt å tolke ham i verste mening og fremstille ham som en klovn. En liten filleting blir blåst totalt ut av proporsjoner. Intervjuer blir klippet og uttalelser tatt ut av sin sammenheng, i tillegg til villedende avisoverskrifter. Listen er lang. Media har erklært krig mot de konservative generelt, og presidenten i spesielt. Og når media kan tillate seg å mobbe, kan vel vi andre gjøre det samme? Tenker de i det hele tatt på hvilken virkning dette har på folk, og spesielt barn og unge? Det hjelper ikke å bruke millioner av kroner på antimobbekampanjer, når media motarbeider intensjonene.
Presidenten er riktig nok impulsiv, griper til Twitter i tide og utide og er i det hele tatt en utradisjonell president. I mine øyne er han et forfriskende innslag i storpolitikken. Hvis media hadde villet det, kunne de ha stilt presidenten i et ganske annet lys. Ved å være saklige og objektive kunne de også fått den nødvendige respekten tilbake, også fra presidenten. I stedet er det meste som skrives farget av bitterhet og mistenkeliggjøring av dem som var dumme nok til å velge ham.
Media styrer folkemeningen og har majoriteten i sin hule hånd. De må også her ta sin del av ansvaret for den voldsomme polariseringen. Presidenten og hans familie må betale for dette hver eneste dag, uavhengig av hva som utrettes av positive ting. Å unnlate å nevne slike ting, er også å lyve. Den samme taktikken benyttes mot konservative stemmer her i landet, noe både Listhaug og Sandberg så smertelig har fått erfare. Uten opphausingen i media og med en mer gravende journalistikk, kunne begge disse sakene tatt en annen vending. Dette er noe som alle journalister vet, eller burde vite. Konservative politikere må ikke bare overbevise velgerne, de må også kjempe mot et ensrettet media.
Hammerstad og Leirvik avslutter med følgende; «Politikerne er valgt av oss for å tale vår sak og jobbe for velgernes interesser. Glemmer de det, øker avstanden, polariseringen og usikkerheten i både Norge, Europa og resten av verden. Politikerne graver både sin egen og demokratiets grav når velgerne får inntrykk av at de ikke svarer på deres reelle utfordringer. Det blir ikke flere jobber, bedre økonomi eller mer frihet. Da er det kort vei til Donald Trump, Brexit og Putin.»
De har fullstendig rett i at politikerne må gå i takt med folket, nettopp fordi de er valgt av folket. At det er politikerne som undergraver demokratiet, er jeg derimot fullstendig uenig i. Dette sørger media for, når de ikke engang respekterer et demokratisk valg. Fri presse betyr ikke at journalistene står fritt til å diktere politikken. De skal være politikernes og samfunnets «vaktbikkje», og må i større grad stole på at folk er i stand til å tenke selv.
Når medias agenda ikke samsvarer med politikken som føres, vil de prøve å velte både presidenter, regjeringer og statsråder. I alle fall til de blir gjennomskuet av folk flest. Deres makt er nærmest uinnskrenket. «Den fjerde statsmakt» bør slutte å klage over manglende tillit, og i stedet gjør seg fortjent til den!