Denne kronikken er foranlediget av en debatt på Facebook. Tydeligvis er den såkalte venstresiden splittet. Og det som splitter mest er globalisering og internasjonal solidaritet versus nasjonal selvråderett og prioritering av egen arbeiderklasses rettigheter. De sistnevnte, som også kaller seg venstrenasjonalister, prøver å finne ut hva som skiller dem selv fra den nasjonalt orienterte høyresiden. Og det er kanskje ikke så mye.
Hele debatten om venstre- og høyresiden er litt passé, da verden har beveget seg langt siden Marx og andre delte opp verden i slike bokser. Man må alltid justere kursen og forholde seg til terrenget, i stedet for å prøve å forandre terrenget til å stemme med kartet (teorien).
Den reelle venstresiden er strengt tatt like opptatt av problemene med globalisme som høyresiden, og jeg vil påstå at høyresiden og venstresiden er like på mange vis. Venstresidens korporativer er ikke noe annet enn høyresidens oliagarkier og monopoler, bortsett fra at de er «eid av folket». Legg merke til at jeg setter eierskapet i klammer.
Problemet er at disse «folkeeide» institusjonene sjeldent gavner folket de er eid av, kun en liten klasse med riktige personer som sitter og styrer og steller, som kan bevilge seg selv lønninger, middager, turer, frynsegoder og gi hverandre jobber og stillinger innenfor det «folkeeide» systemet.
Merk også at «venstresidens» forkjempere når de har jobbet seg til toppen av venstrehierarkiet, liker store leiligheter på Frogner, dyre viner, store biler, lange seilbåter, hytter og luksus, turer til Cannes og rød løper. De liker heller ikke å menge seg med folk flest, og egentlig ser de på seg selv som bedre.
Det jeg peker på er menneskelig adferd og «natur». Mennesker vil alltid bruke et system for å klatre. De på venstresiden bruker sosialismen for å kunne berike seg selv med andres penger som er konfiskert av staten, og klatrer i dette såkalte folkelige hierarkiet. Kapitalister bemektiger seg med andres penger ved å tilby varer og tjenester de selger med profitt (satt veldig på spissen). Så høyresiden og venstresiden er begge kapitalister med mål om å dominere. Forskjellen er at høyresiden støtter i større grad enkeltmenneskets muligheter til å eie sin egen bedrift og sitt eget arbeid, imens venstresiden mener at «felleskapet» skal eie alt, og at man skal frata enkeltmennesket muligheten til å lykkes, for det er felleskapet som må lykkes, ikke individet (dette er min mening).
Det handler i bunn og grunn om det samme, bygge seg selv opp og klatre i hierarkiet. Globalistene har også samme mål, berike seg selv på beksotning av andre.
Så kan vi heller snakke om frihet? Jeg ser hverken på høyresiden eller venstresiden som bærere av frihetens idealer. Som klassisk liberaler er jeg skeptisk til alle institusjoner og maktsentra, personer eller systemer som skal tvinge enkeltpersoner til det ene eller det andre. Jeg er imot en stor stat, da statens maktapparat er alt for fristende for maktmennesker å bruke til å tjene sin egen sak. Når man har laget en stat som kan med tvang forgripe seg på enkeltmennesker, så er det alltid noen som ønsker å få fingra i denne staten. Derfor ønsker jeg en begrenset stat, som ivaretar innbyggernes basisbehov og opprettholder lov og orden, samt beskytter mot ytre trusler.
Jeg mener at nasjonalstaten er den beste styreformen som har vist seg å fungere. Den er ikke ideell, men sett i lys av alternativene så er den det eneste som fungerer. For at man skal kunne føle seg som en del et felleskap, for å kunne samhandle og trekke i samme retning må identitetsmarkører eksistere. Det kan være alt fra språk, musikk, skikk og bruk, væremåte, idealer, kunst, litteratur og mye mer. Det er egentlig det som kalles kultur, som så mange mener vi ikke har og ikke betyr noe. Kultur er det som binder en nasjon sammen, og ukultur er det som bryter den ned.
Norge som vi kjenner det i dag er konstruert, og ble konstruert på 1800 tallet av personer som hadde en visjon og en tanke bak. Og som med alle institusjoner er det slik at når man ønsker å forandre det eksisterende, må kulturen knuses. Det er slikt man gjør i selskaper som skal omstruktureres. Jeg vil hevde at krefter i Norge har jobbet iherdig med å knuse kulturen, slik at de kunne erstatte den med noe nytt. Dessverre har de ikke helt visst hva de skulle erstattes med eller forstått konsekvensene av hva som skjer når man bryter ned identitetsmarkørene som sørger for samhandling og samhold.
Ser man andre samfunn der man ikke har felleskap, følelse av å høre sammen eller er fremmedgjort synker også tilliten. Et samfunn uten tillitt er dysfunksjonelt. Tillit skapes ved å føle felleskap. Det vi nå er vitne til i Europa og Norge er at tilliten forsvinner i takt med at felleskapet brytes opp. Da er det interessant å se på hvilke krefter som ønsker å bringe tilbake de markørene som er identitetsbærende.
Det er klassisk konservative, eller «høyresiden» som vil holde identiteten slik at man kan bygge felleskap, og så har vi en venstreside som vil bygge et nytt felleskap, basert på ingenting da dette ikke er definert. De som vil beholde skikk og bruk, tradisjoner osv. blir kalt for reaksjonære, høyreekstreme, fascister, rasister og alle de andre flotte adjektivene, de skal også latterliggjøres og stigmatiseres som gammeldagse, dumme, gjerne hvite eldre menn med lav utdannelse.
Kulturminister Linda Helleland ble kalt hirdjente da hun avbildet seg selv i bunad og lovpriste tradisjon og norsk kultur, selvfølgelig, Høyres kulturminister er en nazist må vite ifølge de progressive, som likegreit foreslo å pynte juletreet med brunost. Ja konservative er nazister og dumme, brunostspisende hirdjenter i nasjonaldrakt, fy fasan så lite trendy.
De som vil rive ned og bygge et nytt samfunn er snille, visjonære og progressive, de er kule, trendy, inkluderende og de er selvfølgelig dem man må heie på. Det er de som syns bilbranner er berikende, endelig får vi i Norge litt kontinental storby feeling i det ellers så dølle, søvnige og brunbeisede nazilandet Norge hvor majoriteten av befolkningen er rasister ifølge de progressive og kule.