Undertegnede tilhører ikke presten Bondeviks fans. Men en ting skal statsminister Kjell Magne Bondevik ha. At han sto opp mot amerikanerne og sin gode venn George W. Bush når det gjaldt invasjonen av Irak i 2003 og overkjørte sin utenriksminister fra Høyre. Den samme Jan Petersen som nå har lagt frem en utvalgsrapport om Norges deltagelse i bombingen av Libya i 2011.
Norske politikere diltet bare etter storebrødrene uten å gjøre seg opp en selvstendig oppfatning av situasjonen, er en konklusjon. De manglet egen kunnskap. Men ellers synes rapporten å fungere som en legitimering av den skandaløse prosessen som førte frem til norsk krigsdeltagelse i Libya med det for landet (og for Vest-Afrika og Europa) katastrofale resultat vi kjenner i dag. Og den totale ansvarspulverisering som er blitt tradisjon i norsk politikk.
Den gang statssekretær Espen Barth Eide skriver at aksjonen sto på folkerettslig trygg grunn siden den var forankret i sikkerhetsresolusjon 1973 og FN-paktens art. VII. Det er ikke det som er saken. Selv om det foreligger et vedtak fra FNs sikkerhetsråd, trenger en småstat ikke av den grunn stille seg i aller fremste rekke som den ivrigste «Bomber Harris» av alle.
Krig per mobiltelefon
Hverken statsminister Jens Stoltenberg eller utenriksminister Jonas Gahr Støre – eller alle andre ledende norske politikere for den saks skyld – hadde det samme guts til å stå opp mot Sarkozy, Cameron og Hillary Clinton i 2011. I tillegg til at selve beslutningsprosessen var mer enn tvilsom. Å beslutte krig per mobiltelefoni har vel aldri noen statsledere gjort hverken før eller siden. At selve beslutningen, som var enstemmig i det rød-grønne kollegiet, så ble gjort i lovlige former, skulle da bare mangle.
Ansvarspulverisering
Den rød-grønne regjeringens Libya-engasjement var et gedigent feilgrep. Der statsminister Stoltenberg må ta hovedansvaret. Utenriksminister Støre synes å ha vært mer søkende.
Som sagt, hvorfor i all verden skulle lille Norge være i front for å bombe i Libya? Svaret er, som vanlig, «den flinkeste gutten i klassen»-syndromet.
Stoltenberg står på sitt også i dag, det var en riktig beslutning. Det falt ham heller ikke inn å tilby sin avgang samme år, etter 22. juli, som var en beredskapsmessig katastrofe ved siden av den menneskelige katastrofen. Jens Stoltenberg har delvis satt vårt parlamentariske prinsipp ut av spill ved sitt nyvunne credo om å ta ansvar ved å bli sittende. Med andre ord prinsippet om total ansvarspulverisering.
9. april 1940 tilbød statsminister Johan Nygaardsvold sin avgang som noe helt selvsagt (noe som ble avslått av såvel kong Haakon som stortingspresident Carl. J. Hambro under de foreliggende omstendigheter). Tanken ramlet altså ikke statsminister Stoltenberg inn et øyeblikk etter 22. juli 2011. Og opposisjonen sanksjonerte det hele med i ettertid å rette kritikk mot «myndighetene», ikke regjeringen.
En servil Høyre-tradisjon
Jan Petersen har lagt frem sin utvalgsrapport i den tidligere utenriksministers ånd. Pyntelig kritisk. Men heller ikke mer. Det er imidlertid interessant at utvalget slår fast at også norske politikere var kjent med at regimeendring lå i bunnen allerede fra begynnelsen av fra vestlig side.
Kristian Berg Harpviken dristet seg i Dagsnytt 18 den 13. september til å slå frempå om at Kina og Russland har følt seg ført bak lyset av sikkerhetsrådets vedtak, som begrenset seg til beskyttelse av sivilbefolkningen, mens krigen utviklet seg til regimeendring. Dette har underminert fremtidige muligheter for humanitær intervensjon i FN-regi, ifølge den tidligere PRIO-direktøren.
Nei, slettes ikke, kontret Petersen. Den uforbederlige Putin ville ha vært Putin, uansett.
I dag har vi en utenriksminister fra Høyre som er minst like servil som Petersen overfor våre allierte storebrødre – og like anti-russisk. Ine Marie Eriksen Søreide (som Børge Brende før henne) fører en sann Høyre-tradisjon videre.
Lyng og Hambro
Ikke alle ledende Høyre-politikere har vært slik. Utenriksminister Jon Lyng og stortingspresident Hambro rager også i så måte. Lyng ved å legge om utenriksminister Halvard Langes forstenede øst-politikk i 1965, og Hambro som ble skjelt ut av selveste Winston Churchill i nærvær av kong Haakon og statsminister Nygaardsvold som en «fiende av Storbritannia».
Det er i dag glemt, men Carl J. Hambro var i årene før annen verdenskrig vår fremste multilaterale diplomat og ved krigsutbruddet formann i Folkeforbundets delegertforsamling (tilsvarende FNs hovedforsamling). Og – en svoren talsmann for småstatenes rettigheter like overfor stormaktspolitikken. Hvilket var bakgrunnen for den britiske statsministers utbrudd.