Posten eller Postverket, som det het i gamle dager, må gjennomføre endringer i takt med at færre og færre mennesker sender fysiske brev. Dette vet du og jeg med oss selv, fordi vi sender SMS, e-post og Messenger-meldinger til hverandre med vedlegg og det hele.
Når du og jeg allikevel sender et fysisk brev til en slektning ytterst på en holme utenfor Finnmark koster det selvfølgelig mye mer å få brevet brakt dit enn de 14 kronene frimerket for et brev inntil 20 gram koster.
Da har Staten (du og jeg) bevilget penger til Posten for at det ikke skal være ulik porto på å få sendt et brev mellom to adresser lokalt (for eksempel to adresser i Halden) enn fra avsenderstedet (eks. Halden) til Akkarfjord (en øy utenfor Finnmark).
Den som har nytt godt av at Posten er på farta alle dager unntatt lørdag og søndag er blant annet avisene.
Der i gården har man i liten grad vært flinke nok til å omstille seg fra papir til digitale løsninger, og man har på tross av at de første digitale annonsene kom på begynnelsen av 1990-tallet fortsatt ikke kommet i mål med et opplegg, som sikrer nødvendige inntekter fra annonser og digitalt salg av aviser fullt ut.
At meningsmålinger viser at folk i sin alminnelighet har mindre betalingsvilje for nyheter på papir og nett nå enn for bare fem år siden, synes ikke å påvirke avisene nevnelig. «Papir» er fortsatt stikkordet i avishusene, og vi har lenge bivånet at avisene står foran å rammes av «Kodak-syndromet»*, noe de selv ikke har tatt inn over seg og lagt om driften etter i full skala. Subsidieringen har i så måte vært en sovepute.
Kraftig sutring over endringer
Mindre brevpost og mer digitalisering gjør det krevende å forsvare fortsatt daglig postlevering.
Samferdselsdepartementets vurdering er at vi nå har kommet til et punkt der kostnadene knyttet til dagens servicenivå blir så høye at kravene til postlevering bør reduseres.
I følge høringsnotatet fra departementet, vil statlig kjøp ligge på ca 560 millioner kroner i 2020 og opp mot 1 milliard kroner i 2025, hvis postomdelingen fortsatt skal skje fem dager i uken. Tallene holdes opp mot det faktum at de offentlige finansierte velferdstjenestene står overfor store kostnadsutfordringer med et gap mellom fremtidige behov og tilgjengelige ressurser.
Endringsbehovet i antallet distribusjonsdager i Posten synes derfor godt forankret, men avisene er i sin egoisme og godt vant som de er, ikke villige til å bringe dette på banen.
Sutringen over «tap av det frie ord» har man kunnet lese spaltekilometer etter spaltekilometer om hver gang det har vært diskutert å kutte pressestøtten på Stortinget.
Det er slik at avisene mottar to milliarder kroner i indirekte og direkte støtte fra Staten. Bakgrunnen for pressestøtten var å motvirke den tiltagende avisdøden som en så stadig flere eksempler på særlig utover på 1960-tallet. Formålet med pressestøtten var og er fortsatt å sikre økonomien til aviser som ellers ikke ville ha klart seg.
Den indirekte pressestøtten er den største og viktigste. Denne er noe alle utgivere av papiraviser nyter godt av ettersom den gir fritak for merverdiavgift for omsetning av aviser trykket på papir. Dersom aviser hadde betalt 25 prosent moms på opplaget (2012) ville dette tilsvart støtte på 1,7 milliarder kroner.
Også i forbindelse med omlegging av Postens tjenester kommer sutringen med henvisning til «ytringsfrihet» opp knyttet til en rapport utarbeidet om temaet:
«– Konsekvensene for demokratiet, ytringsfriheten og mediemangfoldet er helt fraværende i denne rapporten. Det vil forundre meg om politikerne tar en beslutning om dette på et så tynt grunnlag, sier Rune Hetland i LLA.»
Eierskap på få hender
I dag eies avisene av noen ganske få eiere, når alt kommer til alt. Per oktober 2016 var eierskapet hos de tre største slik; Schibsted (16 aviser), Amedia (62 aviser) og Polaris (29 aviser).
I disse dager er det Landslaget for lokalaviser (LLA) som roper høyt opp om at de frykter at et sekstitall aviser må legges ned dersom Stortinget åpner for postomdeling annenhver dag.
I løpet av høsten vil Stortinget avgjøre om Posten skal få lov til å gå ned til 2,5 omdelingsdager i uka, i stedet for fem som i dag.
Fra mediebransjen advares det nå kraftig mot denne omleggingen allerede fra 2020.
I snitt distribueres om lag 15 prosent av landets abonnementsaviser med Postens bud, og ikke uventet er det Klassekampen som omtaler dette med bred penn under overskriften «Frykter avisdød i 2020».
Klassekampen mottar årlig rundt 40 millioner i statsstøtte
«Gamle og folk på landet er taperne»
Når Klassekampen omtaler Postens omlegging av distribusjon er det selvfølgelig trukket inn et element av «distriktspolitikk» i tillegg til ord som «rasering», «skandale», «vanvittig» etc. En omlegging av Postens distribusjonstjenester vil, slik det fremstilles i Klassekampen, føre til at taperne er de på landet eller i mitt eksempel folk i Akkarfjord i Finnmark.
Det er klart, hvis de ikke har bredbånd i det hele tatt i Akkarfjord og dermed fryder seg ekstra mye over å få en papiravis i hånda, da skjønner man en eventuell lokal frustrasjon. Men slik er det jo ikke. Statlig tilskuddsordning for utbygging av bredbånd i distriktene har vært oppe og gå i årevis, og målet er at innbyggere og bedrifter ute i distriktene skal få et tilbud om grunnleggende godt bredbånd.
Det er noe vei å gå fortsatt før alle i hele Norge sitter med «super-bredbånd», men når avisfolket sutrer er det «papir-distribusjon», som går og gjelder. Uttalelsene om «distriktspolitikk» er slik jeg ser det et skalkeskjul for avisenes egne vansker med å omstille seg digitalt, og det faktum at flere og flere vegrer seg for å betale for «søppel i spaltene».
At de eldre, som har måttet tåle alle andre endringer i samfunnet knyttet til digitale omlegginger, atter en gang skal «rammes» om papiravisene ikke lenger kommer, er selvfølgelig trist. I denne sammenhengen opplever jeg, når dette nevnes, at det er snakk om enda et forsøk fra lite endringsvillige aviser på å sparke ben under nødvendige omlegging av Postens distribusjonsordninger.
Store tall for egendistribusjon
Klassekampen skriver at dersom mediebransjen selv skal overta ansvaret for de 585.000 avisene som i dag blir distribuert ukentlig med Posten, vil det trolig koste mellom 400 og 500 millioner kroner i året. Dette forteller da også noe om hva avisene faktisk subsidieres med av Staten og Posten ut over pressestøtten.
På landsbasis hevdes det i Klassekampen at over 430.000 personer risikerer å miste tilgang til papiravisen dersom Posten ikke lenger kan benyttes.
Min umiddelbare reaksjon er at subsidieringen av aviser, som per 2018 burde klare seg selv økonomisk i likhet med all annen næringsvirksomhet, bør justeres ned eller avsluttes. Hvis disse avisene hadde vært interessante nok ville folk gladelig ha betalt for å holde dem i live.
Dernest mener jeg det er feil at skattebetalerne via tilskudd til Posten og Posten selv ytterligere skal subsidiere avisene utover pressestøtten gjennom å opprettholde fem dagers postdistribusjon, når det eneste riktige ut i fra den postmengden som totalt foreligger, er å kutte ned på antallet dager post leveres i våre postkasser.
*Kodak-syndromet: Giganten Kodak klarte ikke å omstille seg til den nye, digitale verden og endte som dinosaurene