Mange hevder at «venstresiden» er hovedansvarlig for både å ha sluppet innvandringen løs i Norge, og deretter ikke tatt de nødvendig grep for å adressere de problematiske sidene ved innvandring. Men hva er «venstresiden», og er denne skyldfordelingen sann? La oss se på noen kanskje litt overraskende historiske fakta rundt dette:
Den første innvandringsstoppen (1975)
Allerede i løpet av 1971 (Trygve Brattelis første regjering 17. mars 1971–18. oktober 1972) ble det innført restriksjoner som skulle gjøre det vanskeligere å komme til Norge som arbeidssøker. Til tross for dette fortsatte arbeidsinnvandringen å øke, og det kom stadig flere fra ikke-vestlige land. De aller fleste som kom i perioden fra slutten av 60-tallet og fram til 1975 bosatte seg i Oslo-området. For eksempel bodde 8 av 10 pakistanere i Oslo og Akershus. De fleste som kom i denne perioden var flyktninger – enten gjennom en FN-kvote eller som asylsøkere.
Den første innvandringsstoppen ble innført i 1975 av en Arbeiderpartiledet regjering (Trygve Brattelis andre regjering 16. oktober 1973–15. januar 1976). Meningen var at denne innvandringsstoppen kun skulle vare i et år, men den ble videreført og var gyldig helt fram til 1991. «Stoppen» ble ikke innført for å stoppe all innvandring, men først og fremst for å begrense arbeidsinnvandringen samtidig som man ikke ekskluderte landets behov for visse typer spesialister. Den samtidige innføringen av såkalt familiegjenforening var at de som kom og arbeidet her skulle bli fullverdige samfunnsmedlemmer over tid. Dette i lys av at frykten for ukontrollerbar masseinnvandring ennå ikke var plantet i debatten. I 1970 var det f.eks. bare knapt 1000 ikke-vestlige innvandrere fra land som Tyrkia, Marokko, India og Pakistan. Det store nye antallet av pakistanske arbeidssøkere etter 1970 gjorde at mediefokuset ble sterkere.
Ny utlendingslov (1988)
Bak denne innstrammingen var det igjen en AP-ledet regjering (Gro Harlem Brundtlands andre regjering 1986-1989) som i 1988 vedtok en mer restriktiv utlendingslov. Innvandrings- og flyktningpolitikken ble nå samordnet i det nye Utlendingsdirektoratet (UDI). Loven skulle også gi mindre rom for skjønn, og være mer basert på fakta. Hvis en søker oppfylte kravene til oppholdstillatelse, skulle vedkommende ha rett til oppholdstillatelse. Historikeren Berge Furre argumenterer her med at den restriktive politikken både hadde økonomiske og politiske motiver. Økonomisk sto det dårlig til på arbeidsmarkedet, og politisk var det kommet mer fremmedfiendtlige holdninger til uttrykk de siste årene. Blant annet hadde tiltak for å lette integrasjonen, som morsmålsundervisning og etableringshjelp på boligmarkedet kommet under kritikk. Den nye utlendingsloven trådte i kraft først fra 1.1.1991. Avtaler med EU-landene har senere fått stor betydning for Norges innvandringspolitikk. Det gjelder særlig EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994, og senere også Norges tilknytning til Schengen-samarbeidet og Dublin-samarbeidet.
Rolness’ angrep på «AP-hatet» i sommer – og alternative medier
Sosiologen Ketil Rolness viste i en mye debattert kronikk i kronikk i Dagbladet 27. juli 2018 at det slett ikke var de borgerlige, men Arbeiderpartiet som har tatt de sentrale historiske grepene med kontroll av innvandringen.
Dette viser han med en rekke eksempler (se videre). For øvrig går Rolness i denne kronikken ut med en sterk anklage mot både Resett og Document, der han skriver:
«Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener.»
Rolness legger imidlertid bare fram dokumentasjon fra Document (artikkelen «Breiviks seier», av Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP). Kritikken mot Resett må også anses ubalansert siden disse to organene ikke så enkelt kan skjæres under samme kam. Mitt eksempel kan dere selv lese her: Denne «sosialdemokratiske» artikkelen trykkes av Resett og viser med det en åpnere redaksjonell profil enn mange MSM-organer kan misunne dem. Jeg har hittil aldri fått avvist noen innlegg i Resett, selv om jeg som «ekte sosialdemokrat» ofte har gått tydelig imot de syn som Rolness mener totalt dominerer redaksjonen.
Andre eksempler på AP-ledet innvandringskontroll
Det var Ap-regjeringen i 1993 (Gro Harlem Brundtlands tredje regjering 1990-1996) som innførte visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV var imot. Fra 1993 så man derfor stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserte norske myndigheter for streng praksis.
I 1996 hadde vi kirkeasyl-striden under Thorbjørn Jaglands regjering 1996-1997, der journalister, forfattere og kunstnere raste mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo ble framstilt med hakekors på jakkeslaget. Tross dette, den kortvarige Jagland-regjeringen er nok den eneste «asylvennlige» regjering AP har stilt med, akkurat som den påfølgende Bondevik-regjeringen med Høyre ombord, som snek seg unna nesten enhver ny stillingtaken i saken.
I 2005, under Jens Stoltenbergs første regjering, kom det det flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.
I 2008 lanserte de rødgrønne 13 punkter med innstramminger, herunder fireårskrav for familieinnvandring, bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18, og man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er igjen imot innstrammende kontrolltiltak, en tilbakevendende holdning som trolig er en sentral forklaring til at Arbeiderpartiet dras inn i de samme la-det-skure anklagene.
I perioden 2009-2013 satser Stoltenberg II enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Rolness skriver her at Norge hadde i 2010 Europas største nedgang i antall asylsøkere. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.
I 2008, under Jens Stoltenbergs andre regjering (2005-2013) vedtok Stortinget en ny utlendingslov, gjeldende fra 1. januar 2010. Rolness oppsummerer i sin kronikk at:
«Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.»
Dagens status
Etter en kraftig tilstrømming av asylsøkere høsten 2015, en ny, svær global migrasjonsbølge som preger hele Europa, ble seks av de åtte partiene på Stortinget (unntatt SV og MDG) enige om tiltak for å møte flyktningkrisen og få kontroll over situasjonen. Dette omtales som asylforliket, og ble vedtatt 3. desember 2015.
Det mest påfallende i dagens regjering er FrPs rolle som gisler i en innvandringspolitisk vaklevoren regjering, som synes mer opptatt av å kneble evt. populære innstrammingsgrep fra FrP enn selv å bidra med nye, konstruktive grep. Garantien for denne handlingslammelsen ligger selvsagt i Venstre, som er på vippen og holder alle som «godhetsgisler». Historien har vist at AP-ledede regjeringer de siste 50 år faktisk har vært mer konsistente i sin løsningsorientering enn de borgerlige regjeringene i samme periode.
Historiske fakta peker derfor mer mot at ansvarlige regjeringer med utspring fra både AP og Høyre fremdeles må samarbeide over høyre-venstreaksen for å redusere produksjonen av handlingslammelse og kulturell selvskading fra SV, Venstre og MDG.