Begrepet «svenske tilstander» er kommet for å bli, og benyttes verden over. Det oppfattes som dårlig reklame for Sverige, som helst vil fremstå som en humanitær stormakt og med «verdens første feministiske regjering». Nå er det mye som tyder på at det nye politiske begrepet blir «svensk riksdag», som en betegnelse på den kaotiske situasjonen i Riksdagen. En slags moderne variant av «polsk riksdag», en periode med kaos, forvirring og oppløsning, hvor det er tilnærmet umulig å fatte vedtak.
Partiene i begge blokkene vil fortsette å holde Sverigedemokraterna utenfor, det bekrefter de flere ganger hver dag. Og de vil for enhver pris unngå nyvalg, som med stor sikkerhet vil resultere i at Sverigedemokraterna blir det største partiet. Man kan jo forestille seg hvilket mareritt det ville bli for de rettroende partilederne.
Med tanke på at det nå er flertall i Riksdagen med Alliansen og Sverigedemokraterna, er det absurd at de ikke kan regjere sammen, i det minste forsøke. Også her skiller Sverige seg ut som landet som ikke vil. Dette fordi folket og politikerne er systematisk hjernevasket gjennom mange år. Sverigedemokraterna er stigmatisert og frosset ut og skal aldri slippes inn i varmen. Det fremstilles som et varig vedtak. Da får heller resultatet bli kaos og politisk sirkus. For det er ikke vanlig at hensynet til Sverige som nasjon kommer foran når svenske politikere legger ambisiøse planer.
Annie Lööf fra Centern vil ikke vil snakke med, heller ikke hilse på, Sverigedemokraterna, og hun sverger på at hun ikke viker fra dette standpunktet. Hennes fremste oppgave er åpenbart å være vaktbikkja som passer på at ingen i Alliansen nærmer seg SD, som om de var spedalske. Da har hun lovt å forlate Alliansen omgående. Det er ingen grunn til å tro at hun plutselig ombestemmer seg. Lederen fra Liberalerne er også urokkelig på dette standpunktet og har lovt sine barn at han aldri skal snakke med Sverigedemokraterna. Da vil neppe gå fra det løftet.
Kabalen for «alliansen» vil aldri gå opp, løpet er kjørt. Heller ikke talmannen fra Moderaterna kan gjøre noe med det, selv om han nå vil prøve ut alle muligheter. Löfvens blokkoverskridende prat er patetisk og betyr egentlig ingen ting. Socialdemokraterna er rykket 100 år tilbake i tiden og vil trolig aldri mer oppleve en dominerende storhetstid. Dermed blir Sverige preget av staus quo i lang tid fremover, kanskje i flere år, som igjen vil gå ut over samfunnsutviklingen og næringslivet, og polariseringen vil bare forsterkes. Det svenske «folkhemmet» er tapt for alltid.
Reaksjonen fra den «korrekte» siden i Sverige på riksdagsvalget og det politiske maktspillet er også preget av forvirring og usikkerhet. Vi nordmenn som trodde vi hadde oversett en matematisk formel fordi regnestykket umulig kunne gå opp, ser at svenske kommentatorer heller ikke finner en mulig løsning.
Journalisten Lotta Gröning i Expressen har en artikkel med denne overskriften 17. september: «Partitoppene sluttet helt enkelt å lytte til folket».
Grøning peker på at valgresultatet er svært spesielt med tanke på det høye antallet stemmer: «Sverige er blitt et polarisert land. Det handler om by og land, om helse og skole, om kommuners muligheter, om fattige og rike og om kriminalitet og utenforskap, ikke minst om trygghet».
Skribenten Alex Schulman skriver i en artikkel i samme avis 15. september: «Det kjennes som om vi som stemte var de voksne i rommet. For blant politikerne finnes det for tiden bare barn». Videre: «En god begynnelse om man vil forsøke å knekke SD-koden er faktisk å ta partiets velgere på alvor».
Før valget kom en spesiell og interessant innrømmelse fra Expressens politiske redaktør Patrik Kronqvist: «På ett punkt fungerer faktisk integreringen. Stadig flere med utenlandsk bakgrunn stemmer på Sverigedemokraterna».