Tilhører man automatisk ytre høyre og er det etisk riktig å kalle noen nazist dersom vedkommende er innvandringskritisk, uansett hvor demokratisk innstilt han eller hun ellers måtte være?
Tilhører man ytre høyre dersom man mener det vestlige demokratiet bygger på nasjonalstaten og at internasjonale konføderasjoner som EU har bidratt til å undergrave selvråderetten og har en tilbøyelighet til å underminere demokratiet ved at avstanden mellom velgerne og beslutningstakerne blir for stor?
Er det riktig å kalle noen nazist fordi de er negative til at noen få skal bestemme hva som er politisk korrekt og fordi man er kritisk til de stadige innskrenkningene i ytringsfriheten?
Det som er klart er at vi er i en brytningstid hvor ord og språk blir brukt som våpen for å stigmatisere, kontrollere og nøytralisere innvandringskritikk og motforestillinger mot den multikulturelle agenda.
Det som også er klart er at høyre-/venstreaksen ikke lenger gir noen god beskrivelse av hovedskillelinjene verken i norsk eller europeisk politikk.
Det er mange på venstresiden som stiller seg kritisk til globaliseringspolitikken, EU og Schengen-avtalen, den liberale innvandringspolitikken, multikulturalismen og den mislykkede integreringspolitikken og til den stadige innsnevringen av ytringsfriheten.
Og det er mange på høyresiden, som Erna Solberg og store deler av Høyre og sentrum i norsk politikk, som stiller seg fult og helt bak den liberale innvandringspolitikken, et EU uten filter og til det vestlige multikulturelle prosjektet.
Dette er ingen ideologisk kamp mellom liberale og sosialdemokrater på den ene siden, og nasjonalister, høyrepopulister og nazister på den andre siden, slik det søkes fremstilt av establishment og etablerte media.
Dette er en kamp mellom verdipolitikken til globalistene og multikulturalistene mot den sunne fornuft til folk flest. Dette er en kamp mellom den sentrale urbane eliten og grasrota som stort sett består av realistiske vanlige folk med et demokratisk sinnelag.
Som forsvarere av demokratiet stiller de seg kritisk til at ytringsfriheten og den offentlige diskurs skal bestemmes av det ’establishment’ og media anser som politisk korrekt. De reagerer mot at sosial kontroll, stigmatisering, sanksjoner og fenomener som ’no platforming’ skal få underminere demokratiet.
Som realister erkjenner de at innvandringspolitikken undergraver velferdsstaten. De enorme økonomiske fordelingseffekter blir stadig mer synlige og det blir åpenbart for flere at innvandringspolitikken ikke er økonomisk bærekraftig.
Det er vanlige folk som må jobbe mer og jobbe lenger for å finansiere galskapen. De synes naturlig nok ikke det er greit at surt tjente skattepenger skal finansiere velferdsinnvandring fra Midtøsten og Afrika når de forventer en verdig eldreomsorg og en samferdselssektor som fungerer.
De fleste har stor sympati for asylinstituttets intensjoner om å hjelpe flyktninger som har reelt beskyttelsesbehov, men har etter hvert forstått at det er ingen ting i flyktningkonvensjonen som tilsier at flyktningene ikke skal tilbake dit de kom fra så snart situasjonen der tillater det.
Realistene erkjenner at integreringspolitikken ikke fungerer, men tvert imot polariserer og fører til økt konflikt og redusert samfunnssikkerhet. De skjønner at støtteordninger, som bare gir rettigheter uten å stille krav, virker mot sin hensikt.
De er stolte av sitt eget land. De respekterer andre kulturer og tradisjoner, men ønsker tilsvarende respekt for egen kultur og tradisjon.
De er for religionsfrihet, men mot å legge forholdene til rette for religioner med udemokratisk praksis og en politisk agenda som diskriminerer i forhold til andre trosretninger eller ikke-troende eller er i strid med elementære likestillingsprinsipper og grunnleggende menneskerettigheter.
Realistene erkjenner at en velfungerende nasjonalstat og lokalt selvstyre er en forutsetning for et velfungerende demokrati. De ser på overnasjonale løsninger og internasjonale konføderasjoner som EU som et supplement, og ikke som et alternativ, til nasjonale ordninger.
De mener ethvert land må ha kontroll med egne grenser og er derfor kritisk til Schengen-avtalen. De fleste er for fri flyt av varer, tjenester og arbeid, men er negative til EUs fjerde frihet, fri flyt av personer, fordi den undergraver både samfunnssikkerheten og velferdsordningene.
Globalismen er opium for folket. Det er på tide å konfrontere de selvoppnevnte eliter med realitetene. Realister i alle leire, foren dere!