Før jeg orienterer om det som for mange syke er det viktigste, diagnosen, vil jeg trekke frem en annen side ved dette å bli alvorlig syk. Jeg vet nå, etter å ha gått gjennom «sentrifugen» av sjekkepunkter hva som venter meg – og dette vil jeg komme tilbake til… MEN JEG HAR TARMKREFT, OG SKAL OPERERES I NESTE UKE!
Jeg valgte helt bevisst å være åpen om min sykdom. Men min intensjon var aldri å etablere sykdom som en konkurranse, verken om rettighet til behandling, eller om å «stjele» oppmerksomhet fra folk som jeg ikke ville, eller ønsker å ha kontakt med. Heller ikke for å få medlidenhet, men for å være med å «slakte noen hellige kyr» og knekke noen fordommer.
Det er ikke mer enn tre uker siden min kreftsykdom ble oppdaget, men disse tre ukene – som jeg i utgangspunktet kalte «Min kamp» er blitt noe helt annet enn jeg trodde. Jeg hadde intensjoner om å drøfte sykdom ut fra forutsetninger som vi vanligvis ikke snakker om, politiske sider ved det å bli hjelpetrengende i Norge.
Men jeg har oppdaget noen skyggefulle, for ikke å si svarte sider hos noen av mine medmennesker. Personangrepene mot meg som person har vært harde, fordi disse har vært «slag under beltestedet» – med påstander om meg som er hentet ut fra en virkelighet som jeg knapt trodde eksisterte.
«Diagnose-krigen» er et ny-ord som tar for seg alle sider ved menneskelivet – hvor man kan risikere å møte folk som knapt vet hva sykdom handler om – men mener å vite «alt» om sideordnede problemstillinger ved dette å få en diagnose som kan ende med døden.
Dette har ikke bare vært betenkelig, det har vært sjokkerende å se at det går slike mennesker blant oss. Noen av disse har familier, noen er «bare» enstøinger, noen lever luksusliv etter å ha «jobbet seg frem og opp», andre har «jobbet seg opp, og ned».
Jeg har også oppdaget noe annet; dette å klenge seg til ryggen som tilhører syke medmennesker.
Mange har fått et nytt «STATUSSYMBOL» – hvor de er havnet på et sted i samfunnet hvor FORAKT står øverst på vinnerlisten!
Jeg er blitt kalt «en pyse», «en svekling», «ei vorte på samfunnets rompe» o.s.v. fordi jeg har fått en sykdom – som de fleste antakelig er livredde for å få. Og fordi jeg har valgt å være direkte og ærlig i min fortelling om denne forferdelige lidelsen..
Jeg synes faktisk synd på mennesker som har sunket så langt ned at de bruker sin tankevirksomhet til å spre uriktigheter, løgner og antakelser med bred penn… Men, i stedet for å fordømme disse stakkars menneskene, så håper jeg at de får den hjelpen som de så sårt trenger. Dette er folk som er syke på sinnet, ved at de ikke klarer å vise empatiske evner!
Jeg tror disse fordømmende personene faktisk har det grusomt. Det må være sårt å hele tiden slåss om plassen om å ha det verst. For ikke å snakke om de som bobler over av selvmedlidenhet, forårsaket av flaska som antakelig er mer eller mindre tom før de setter seg ved datamaskinen.
Jeg hører ikke til blant de som har det aller verst, fordi jeg føler at jeg har et oppgjort liv bak meg. Men jeg vet, med min kunnskap om folk, at det finnes såkalte «friske individer» som sliter fra de våkner om morgenen, til de går til sengs om kvelden. Det må være slitsomt og utmattende, gjennom måneder og år, å hele tiden måtte å strebe etter å skjule sin egentlighet – også kalt «livshemmelighet» – som verifiseres gjennom «å ha det mest ille», eller ha tilegnet seg fordeler økonomisk eller sosialt som de «reiser verden rundt med» for å skjule.
Jeg skal komme tilbake til sider av mitt liv som mistenkeliggjort og forfulgt – fordi dette trolig henger sammen med sykdommer jeg sliter med. Flere leger jeg har snakket med, hevder at kreft i mage og tarmregion KAN skyldes psykiske påkjenninger, som gjør at at man utvikler fysiske sykdommer.
Jeg vet i alle fall hvor jeg skal starte når nedtegningen av «kafka-prosessene» mot meg skal skrives…
For at ikke dette avsnittet skal bli altfor langt, vil jeg imidlertid bruke resten av spalteplassen i min «dagbok» i dag til å fortelle hva jeg opplevde i møtet med kirurgen som om noen dager ventelig skal skjære i min syke kropp…
Det hele startet med nye blodprøver i dag, for deretter å måte den personen som har «romstert» om kring i mitt hode i dagevis; kirurgen som skal operere meg om ei uke. Etter en ny sjekk innvendig med et rektoskop, fikk jeg se bildene – og kunne sammenligne disse med colonoskopi-bildene fra Bangkok Pattaya Hospital. Og da var det var det spesielt èn ting som slo meg… svulstene var betydelig større nå enn for bare ti dager siden.
– Du kom «i grevens tid» til undersøkelse, fordi disse svulstene kan vokse så hurtig at de forårsaker forstoppelse – og da er det bare øyeblikkelig hjelp som kan benyttes, fikk jeg høre fra en av de kvinnelige legene.
Kreftsvulster i tarmen har en «ekkel fasong» – og de bærer andre farger enn friskt kjøtt. Dette kom tydelig frem ved rektoskopi-undersøkelsen i dag – og da meldte spørsmålene seg hos meg:
– Vil jeg måtte gå med utlagt tarm, blir det nødvendig med strålebehandling og cellegift-kur, kommer jeg noengang til å føle meg frisk igjen?
Kirurgen er vant til slike spørsmål fra sine pasienter, og sier rett ut at den største faren er knyttet til lekkasjer i skjøten mellom tarmene. Ca. 30 cm skal fjernes – og da skal hele det infiserte området være borte. Sjansen for at det må brukes strålebehandling er minimal…
Jeg drar hjem så fort som mulig til leiligheten vår i Kristiansand, min kjære kone som har grått seg i søvn og våknet til en trist og grå hverdag siden jeg dro, lyser som en sol når jeg kan fortelle henne; «det er ikke spredning, og jeg kan komme til å bli den samme Arthur som du kjente før jeg ble syk»…
For oss som personlig kristne som har søkt til bønn om helbredlse i Sjømannskirken i Pattaya, ved Filadelfia og Baptistkirkene i Kristiansand og Lillesand og ved frelsesmøtene i Frikstad utenfor Kristiansand blir dette å betrakte som å være bønnhørt. For ikke å snakke om alle våre venner både her på Facebook og i hjemmene hvor vi har våre sosiale og åndelige ankerfester – som sammen har løftet min sykdom opp til den samme Gud som dannet grunnlaget for det Norge som har fått vokse frem i 1000 år…
Nå gjenstår «bare» selve operasjonen… hvor «kikkhull-metoden» skal forsøkes brukt i stedet for et stort snitt i buken. Dermed skal rehabiliteringsperioden kunne bli kortere enn fryktet.
Om tre dager skal jeg møte anestesilegen og sykepleierne som skal sørge for min sikkerhet under operasjonen – deretter er det bare å vente… i noen få dager.
Men jeg våger å tro at dette skal gå bra, men det er alltid fare for komplikasjoner med såvidt omfattende operasjoner! Dette var kirurgens «advarsel» til meg.
Men jeg har tatt avgjørelsen å gå gjennom dette inngrepet, koste hva det koste vil!