Knut Arild Hareide. Illustrasjonsbilde. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Det var neppe så mange som ble overrasket når Knut Arild Hareide konkluderte med at KrF i fremtiden bør samarbeide til venstre. Han fullfører en prosess som startet med Bondevik, fortsatte med Haugland og Høybråten, og kulminerer med Hareide. Han vil altså jobbe for å kaste Solberg og danne regjering med Ap og Sp, men uten SV.

Hareide møter motstand innad i partiet, som er svært splittet i saken. Begge nestledere er uenige med sin leder, KrFu er svært kritisk.

Leder i Karmøy KrF kliner til med følgende:

– Første tanken som slo meg var jo at det hadde klikka totalt for fyren. Det her er et planlagt politisk selvmord i fra en partileder. Og det er litt synd, for Norge trenger (…) et sterkt KrF, og det får vi ikke med Knut Arild Hareide som leder.

Så det er vanskelig å si i dag om Hareide vinner frem. Uansett hva som skjer er KrF et dypt splittet parti. Enten blir Hareide kastet, eller så drar han med seg KrF over på venstresiden i det som mange kaller et «historisk sideskifte». Uansett er det ingen tvil om at KrF er under sperregrensen ved neste stortingsvalg.

Men la oss nå anta at Hareide får gjennomslag, og se hva dette kan innebære.

Det har vært mange og lange diskusjoner om hva ulike fylkesledere i KrF mener, hva som er best for KrF, hvordan de kan få mest mulig gjennomslag for sin politikk etc. Jeg vil heller fokusere på hvordan dette vil endre det politiske landskapet, og hvilke muligheter som åpner seg for andre politiske partier – da kanskje spesielt FrP/Høyre.

Regjeringen Solberg har klamret seg til makten ved hjelp av «støtte» fra Venstre og KrF. Det var med et nødskrik de to støttepartiene klarte sperregrensen i valget 2017 – sluttresultatet ble henholdsvis 4,4 og 4,2 %. Mange mener at Venstre ble reddet av en kampanje som anbefalte Høyre-velgere å stemme «taktisk» for å sikre fortsatt borgerlig regjering.

Når Venstre tidligere i år gikk inn i regjering var Solberg svært fornøyd, men det er liten tvil om at situasjonen for både KrF og FrP ble mye vanskeligere. For FrP ble de politiske konfliktene med Venstre noe man måtte forsøke å feie under teppet. For KrF var problemet at de på mange måter mistet en alliert som kunne bidra til å legge press på regjeringen, med en viss tyngde.

Allerede i mars så vi kulminasjonen av dette, når KrF valgte å støtte mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Etter min mening burde regjeringen gått av på den saken. At Sylvi Listhaug «reddet» regjeringssamarbeidet ved å gå av selv, er det kun Sylvi Listhaug som tjente på.

Dette er det perfekte eksempel på hva som er situasjonen i norsk politikk. Vi har hatt en dobbel gisselsituasjon: Ap er avhengig av støtte fra SV, og til en viss grad Rødt eller MdG, i tillegg til samarbeidet med Senterpartiet. Høyre og FrP er avhengige av støtte fra mikropartiene Venstre og KrF.

Men det politiske landskapet er i ferd med å endres.

Svært mange i FrP og Høyre, og en betydelig andel av Senterpartiet ønsker en ny «Sentrum-Høyre»–koalisjon. Hvis man tenker litt på det, så dukker det opp flere muligheter enn problemer.

Selv om Høyre er en skygge av sitt gamle selv, er Solberg fortsatt en god administrator og en populær statsminister. Det er vanskelig å forstå hva hun egentlig mener om kompliserte saker, men hun har evnen til å holde laget sammen, noe hun har vist siden 2013. Problemet er at hun har ledet feil lag, og har manglet kompass.

FrP på sin side er det eneste betydelige «høyrepopulistiske» partiet i Europa som ikke har opplevd sterk vekst. Årsaken er selvsagt de endeløse kompromissene, manglende evne til å håndtere og begrense masseinnvandringen fra 2015, eksplosjonen i antall bomringer og dårlig gjennomslag også på andre politiske områder. FrP – og særlig Siv Jensen – må ta ansvaret for dette selv, men det er ingen tvil om at det særdeles ufruktbare «samarbeidet» med Venstre og KrF har bidratt. FrP har rett og slett glemt at det viktigste er hva du står for, ikke å klamre seg til en ikke-eksisterende «makt».

Hvis vi aksepterer premisset at Høyre kun bryr seg om at vi har en borgerlig regjering (og det tror jeg stemmer, de har jo historisk sett alltid vært svært styringsvillige) – så gjenstår følgende spørsmål:

Hva må til for å overbevise Senterpartiet at et samarbeid med Høyre/FrP er å foretrekke?

Jeg tror ikke det et er umulig, og har følgende klare anbefaling til FrP:

Hvis KrF går for Hareides anbefaling, så er regjeringen Solberg historie. Dette får vi vite i løpet av noen få uker. Det er innkalt til ekstraordinært landsmøte i KrF 2. november. Men uansett beholder KrF sine mandater frem til neste valg. Så det er ingen tvil om at det blir en ny regjering hvis Hareide lykkes.

Da har FrP og Høyre god tid til å legge en plan mot meste stortingsvalg. Jeg kan ikke se noen annen mulighet enn å satse alt på profilering av egen politikk, mens man samtidig jobber i kulissene for å finne en løsning med Senterpartiet. Venstre er ikke en samarbeidspartner, Venstre er som en skikkelig sur svigermor, uten ære, uten prinsipper, med en leder som fremstår som den mest ubrukelige og skandaløse i noe parti i moderne norsk politikk.

Venstre kan få lov til å «henge seg på». Det er mange i Venstre man kan samarbeide med. Men å gi Venstre under Skei Grande reell innflytelse – særlig når det gjelder innvandring – er å skyte seg selv i foten. Dette gjelder til en viss grad for Høyre, men for FrP er det et eksistensielt spørsmål.

Venstre er ikke en partner. Venstre er en politisk motstander.

Slike enkle fakta må Siv Jensen forstå for at FrP skal kunne vokse. Eller så må FrP bytte leder. Listhaug fremstår i dag som en åpenbar kandidat. At en samlet venstreside hater henne er ikke et svakhetstegn. Se bare på Donald Trump (uten sammenligning forøvrig).

Hvis Støre blir statsminister, så har både Høyre og FrP god tid til å legge strategien for et godt valgresultat i 2021. FrP kan gjøre det bra selv med Siv Jensen som leder. Men det beste hadde vært å bytte henne ut. Hun har utspilt sin rolle, hun ser sliten og uinspirert ut, ingen tror på Siv lenger. Med Listhaug som leder vil FrP kunne nærme seg gamle høyder.

Så kan man forvente en viss regjeringsslitasje hos Ap. Bunnen er ikke nådd for et Ap med historiens dårligste ledelse. Europeiske trender er en advarsel. I regjering har de ingen å skylde på. Jeg tipper et Ap under 20-tallet, et KrF som splittes og dermed kommer langt under sperregrensen. Det vil gi noen ekstra stemmer til Høyre og FrP. Venstre vil ikke bli reddet av «taktiske stemmer», de ryker under sperregrensen. MdG har lagd kaos i Oslo, og er på vei nedover på landsbasis. De forblir godt under sperregrensen, og får ingen innflytelse nasjonalt. SV vil stjele mange stemmer fra Ap, og vil nok beholde en sterk posisjon. Og Senterpartiet – som har Norges dyktigste og mest joviale leder i Trygve Slagsvold Vedum – vil vokse seg sterkere. De kan håpe på over 20 mandater ved neste stortingsvalg – hvis de bare bestemmer seg for å stå for en restriktiv innvandringspolitikk, og ikke går i flere «Syria-feller».

Men hva skal til for å lokke Sp over til høyresiden? Ikke så fryktelig mye egentlig.

FrP få gjennomslag for en restriktiv innvandringspolitikk. Dette er akseptabelt for Senterpartiet hvis de får noen milliarder til bøndene og distriktene. Det er ikke noe FrP-velgere vil reagere negativt på. Høyre-velgere er sannsynligvis mest opptatt av å holde Ap utenfor regjeringskontorene.

Her ligger det en gyllen mulighet. Senterpartiet er i bunn og grunn nasjonalkonservative, selv om de i euforien i 2015 lot seg lure med tanke på de famøse «10.000 flyktninger fra Syria». Grunnfjellet i Senterpartiet er bønder og folk som bryr seg om distriktene og lokalpolitikk – og sterkt EU-kritisk. Her kan de påvirke FrP i «riktig retning».  Den EU-kritiske siden i FrP vinne frem, hvis FrP ikke skal miste enda flere velgere. Høyre vil – som sagt – akseptere det meste så lenge Støre holdes utenfor. Høyre har ikke lenger en «sjel» – kun et ønske om å administrere.

Slik kan FrP endelig ta del i «høyrebølgen» som feier over Europa. Og en regjering med omtrent likeverdige partnere bestående av Sp, FrP og Høyre har en bitteliten mulighet for å kunne påvirke utviklingen i en positiv retning.

Så kan Venstre få lov til å bli med på å avskaffe kontantstøtten, under sin nye (?) leder.