I det herrens år 2018 ble 38 jomfruer satt opp på Jæren. De var bedekket. Av presenning. Den store morgen opprant da de skulle åpnes for trafikk inn og ut av området. Men så viste det seg at fem av dem var voldtatt den selvsamme natt. Da beordret de rådende myndigheter i riket at legionærer fra Securitas’ garde skulle vokte området.
Og slik ble det. Samtidig innkalte man de kyndigste innen legevitenskapen for å rette opp i de finere tråder som var ødelagt i de fem jomfruer. Ikke bare innleide legionærer, men også det statlige ridderpoliti ble satt inn i vaktholdet rundt de resterende 33 som nå var godt innkjørt.
Praten gikk på kneipene. Den forbryteren. Eller de – om en så ussel samhandling var mulig – de skulle tas. Hadde de hatt dem her … En skallet bonde, med overarmer store som en kvinnes lår, klemmer en tom vinsekk mellom nevene og kaster den i rennesteinen. Det er mange som spytter ut skoddene etter sekken. Hytter nevene mot den, som var den utarmede og forviste lærposen skyldig i alt.
Så kommer det en langveisfarende inn døren på kneipen. Han snakker høyt og oppfarende; får oppmerksomhet av den gestikulerende og skrålende forsamlingen. Det viser seg at det ikke er jomfruer det er snakk om, men om telle-porter for vogner som ruller inn og ut av byportene. Riktignok nye, ennå ikke tatt i bruk. Men her var ikke snakk om unge kvinner. Bare konstruksjoner.
«Vi skal beskattes på vei inn og ut av dem!» sier han så det runger under steintaket. Faklene på veggen blaffer. «To skilling for okser, tre skilling for hester og geiter. Fire om det er før fem om kvelden, uansett animalsk drivende.» Så begynner en murring. Menn blåser seg opp, blir belger i opphetet prat som blusser som høyest når innehaveren av kneipen kaster alle ut i natten. Fortsetter å synge i kanon mellom husveggene.
Neste morgen kommer det varsler fra hovedstaden om drap, tortur, lemlestelse og voldtekt. En herold står og roper det på torget. Torgselgerne har så vidt satt opp bodene sine. Tåken ligger ennå og røyker sin døsige morgenblås på brosteinen. En gjøglertrupp fryser på ryggen. De har pakket seg svett inn i kostymene for formiddagens forestilling. Men det er ingen stemning igjen.
Det begynner plutselig å regne. Lyne og tordne. Et muldyr vrinsker. Morgenen blir uvirkelig gjennom det tette og klaskende regnet; skiller alle fra hverandre og inn i seg selv.
Solen har mistet morgenen, men står tykt over dagen etter at regnet har gitt seg. Livet på torget blir seg selv. Barna står snart i klynger rundt gjøglerne. Livet og uskylden letter, leker, selger, skråler, lyver, ler og glemmer. Torget blir knuffende fullt. Det er like før gjøglerne skal på scenen. Mer enn noensinne må narrene si noe. Noe sant. Så folket kan le og senke skuldrene.
Men før trompeten fra scenen får gjalle, kommer det høyt og klart fra en stemme godt gjemt i mengden: «Hvorfor er det slik at det ingen egentlig vil ha er lettere for riket å beskytte enn det er å beskytte de menneskene som bor i det samme riket? Vil ikke riket vårt egentlig vite av oss som bor her?»
En stillhet ikke engang gjøglerne vil bryte legger seg over broleggingen. En klar stillhet. Folk ser rundt seg, redde, men begynner snart å snakke. For vaktene, ridderne og legionærene er ikke der. Noen mener at de står ved utpostene og vokter at ingen besudler portene inn i byen. Narren med trompeten ser seg rundt over folkepraten. Setter an dagens forestilling med et surt støt.