I 1987 ga Marillion ut Clutching at Straws, som er en av tiårets beste plater. I jubileumsfremføring i år virker det som om frontfiguren Fish klamrer seg til halmstrå.
– Hello Norway! I dag skal vi fremføre en tredve år gammel plate for dere, sier en oppglødd Fish fra scenekanten på USF Verftet i Bergen.
Et sultent publikum jubler. Konsertarenaen er fullstappet med publikum, med en hovedtyngde av menn på 40 pluss. Her er få kvinner.
Marillion var et av flaggskipene innen progrock på 80-tallet, med kvalitet i alle ledd og Clutching at Straws var en av de siste virkelig gode konseptalbumene, fra den tiden LP var det foretrukne medium. Låtene handler om en musiker som sliter med rus og alkohol, og det var selvbiogragisk fra Fish. Plata avfødde de tre hitsinglene «Incommunicado», «Warm, Wet Circles» og «Sugar Mice» på den britiske top 40-listen.
Vokalist og låtskriver Fish var også noe utenom det vanlige innen rock. Ikke bare var og er han en poet og artist med eiendommelig stil og ikke minst et sært artistnavn, men han er også nesten to meter høy og kvir seg ikke for å ekspedere bråkebøtter blant publikum! Fish (som egentlig heter Derek William Dick) hadde også en stemme som spente over flere oktaver. Det gjør den ikke i dag. Det særegne artistnavnet kan visstnok tilskrives en hybelvert som kalte artisten Fish fordi han trivdes så godt i badekaret. Forøvrig hører det med til historien at FIsh sluttet i Marillion i september 1988 og startet som soloartist.
«Hotel hobbies padding dawns hollow corridors, bell boys checking out the hookers in the bar, slug-like fingers trace the star-spangled clouds of cocaine on the mirror, the short straw took its bow,» begynner Fish å synge fra åpningssporet til Clutching at Straws fra scenekanten.
Snart slår det meg at dette ikke høres ut som Marillion. På platen er det et rikt og komplekt lydbilde som gjør seg utmerket på stereoanlegg. Medlemmene var i tillegg til Fish på vokal, Steve Rothery på gitar, Mark Kelly på Keyboards, Pete Trewavas spilte bass og Ian Mosley på trommer. Ingen av dagens bandmedlemmer kan måle seg. Spesielt ille ut kommer gitarist Robin Boult, sammenlignet med den virtuose gitarist Steve Rothery. Fish sin stemme kommer ikke så høyt i dag og vokalen er transport ned. Den låten som skuffer mest er «Warm, Wet Circles», som mangler fullstendig det komplekse lydbildet. På «White Russian» har refrenget «There’s Uzis on the street corner» på langt nær samme trøkket som på albumet, og føles også tamt. Nedstrippede låter som «Going under» fungerer langt bedre. Også videoen i bakgrunnen, som viser en druknende mann, setter en stemning.
Låter fra den kommende soloplaten fra Weltschmerz ble også fremført, i tillegg til fra A Parley with Angels, som forøvrig virker middelmådig. Disse legger han inn mellom låter fra Clutching at Straws, som er et konseptalbum og derfor bør spilles i sin helhet. Et merkelig valg, og han burde ventet med solo-materialet til etterpå. I stedet for blir vi servert singlehiten «Incommunicado» helt til slutt. Det er en energisk låt og faktisk klarer både Fish og bandet å gi litt av den magiske følelsen som er på originallåten. Dette svinger! «Incommunicado» handler om berømmelse og når Fish synger «I don’t wanna be the backpage interview» tar man seg selv i å tenke at Fish er vel knapt det i dag.
For all del, Fish har sjarm og til å være 60 år gammel synger han greit nok. Det er bare det at han det er i overkant ambisiøst å prøve å fremføre et mesterverk som han verken har god nok stemme til eller kompetente nok musikere til i dag. Dette høres for likegyldig og nedstrippet ut. Kanskje Fish heller burde satse på å bli standupkomiker? Når han spøker om at det er lett å holde seg på vannvogna når han hører om norske alkoholpriser, er han mest slagkraftig.