Å forstå sin samtid er umulig. Hvordan definere helheten på nærest mulig hold? Ettertiden vil gjøre det som best de kan. Strømningene i samtiden synes for oss levende flere enn de som er definert av fortiden. Kanskje fordi vi er langt flere mennesker? Sannsynligvis tenker vi nå mer og bedre enn før. Eller er menneskehjertet uforandret, slik Sigrid Undset skriver i Kristin Lavransdatter? Går historien bare i større og større sirkler rundt seg selv?
Er det egentlig bare to historiske epoker? De har mange navn, myter, forkjempere, arvtagere og innbitte etterfølgere. Men er det dypest sett det bare to epoker? En objektiv og en subjektiv. Om og om igjen. De biter alltid inn i hverandres hegemoni. Forsikrer seg om at de til slutt vinner frem og bli rådende i neste epoke.
Da vi ble mennesker, begynte vi å definere oss selv. Vi gikk fra å være nomader til å bli bønder – i kamp mot naturen, siden i kamp mot byråkrater. Om alle ble bofaste. ville vi dødd ut. Om alle søkte fremtiden, ville vi ikke finne den. Den ville ikke engang råtnet på rot. Hvilken bærebjelke settes i et landskap uten at noen har en visjon?
Kampen i skogen, landskapet og på steppene var reell. Men tankekampen som har tatt over handler om noe mer fundamentalt enn mat og overlevelse. Hvordan overlever vi? Hva etterlater vi oss? Hvilke tanker tenker vi om oss selv? Den dualismen er summen av oss alle.
I Antikken begynte man å tenke. I dag sparrer vi mot de samme tankene Platon og gutta gjorde seg. Det er både utrolig og deprimerende. Har vi ikke kommet lenger? Det var intensjonelt å skrive gutta, for jenter og slaver hadde ikke stemmerett i fortiden. Historien er ikke vakker. Kolonimakter, grov utnyttelse av mennesker, som var vi bare skall, rasediskriminering og en absurd tanke om at kvinnen skulle være underlegen mannen. Sannsynligvis er menneskeheten bare i støpeskjeen i 2018. Vi er ikke kommet langt. Men vi lever nå. Det er interessant.
Middelalderen er likevel spesielt interessant fordi den rammer folkevandringstiden inn i sitt enorme tidsspenn. Middelalderen var en epoke så lang at ingen kan beskrive helheten i den. Klostrene visste mye den gang, skrev historien av med kalligrafisk nydelighet, holdt informasjon tilbake. Folket skulle ikke vite hva som var blitt bevart fra antikken. Om kirken ble spurt, så svarte de på latin. Nesten som dagens byråkrater.
Middelalderen begynner med folkevandringstiden, ender med å kapitulere i sin egen overtro. Epoken bevitnet enorme forandringer i Europa. Romerriket faller. Attila og Hunerne kommer. Senere prøver Osmanerne seg, men får ikke ordentlig innpass. Derimot la de Afrika under Islam. Men Iberias (Spania) ytterspiss holdt en viss stand. Fra historiens PC-blekkhus sier jeg: Takk! Tusen takk!
Så kom renessansen som på mange måter frelste Europa. Det er feil å legemliggjøre renessansen, som var den noe som kom utenfra, som en reddende ridder, likevel, det var en kamp innenfra som red Europas råtnende, uvitende og middelalderske hjerte. Sannsynligvis er renessansen den viktigste epoken i menneskeheten historie. Ting ble stilt i lys av hva det faktisk var. Og så kom trykkekunsten og videreformidlet det …
I renessansen samarbeidet Frankrike i årtier med Osmanere, og det mot Habsburgerne (Tyskland ++). La meg skrive det på 2018sk: Frankrike (og dets president Macron) samarbeidet ofte med tyrkerne for å holde Ungarn (og landets president, Orban) på avstand. Det var en ufundert pakt mellom to religioner som holdt Europas makt i sjakk. EU kaller vi det i dag. EU samarbeider også med islam, men har ikke tatt Tyrkia inn. Vi lever i et vakuum hvor bare de neglisjerte tør si sannheten. Erdogan og kommentarfeltet i vesten.
Historien slutter ikke med renessansen. Den dupliserer seg selv med stadig nye navn. Middelalderen kommer tilbake. Neste gang kaller den seg barokken. I barokken så Europa ut som et «Game of Thrones-brett». Et kontinent i konstant krig med seg selv. «Skomaker bli ved din lest», preget tidsånden. Det var ikke mye å håpe på. «Keep calm and carry on!» sier vi i dag. Det var en epoke som kom som en reaksjon på humanismen som preget renessansen. Det var ikke humanisme á la Lars Gule. Mer en faktisk intellektuell tanke om at religion ikke var i kontakt med menneskeheten.
Next up: Opplysningstiden, også kalt klassisismen, med dens estetiske og futuristiske dørmatte: Rokokko. Nå tenker vi selv, gjør vi ikke? Vi gjør narr av adelen/eliten (Takk Candide). Også Mozart stikker innom i 35 korte, men innholdsrike år. Det er mange flere. Newton og Goethe. Jeg glemmer ekstremt mange. De har vokst ut av renessansens tanker. Friskere. De preker det samme som realistene i antikken. Takk. Luther!
Romantikken begjærte hva mennesket kunne bli. Apoteose; Gud i sin egen kropp. Er det derfor Schopenhauer, Nietzsche, Wagner, Chopin og Delacroix, med mange flere, er elsket? Hvor kommer vi til å ende om vi følger deres tanker og idealer? Verden ender nok der, i globalismen, men vi er ikke der nå. Men vi legitimerer alle forsøk og «bevis» på at vi nærmer oss. Ja det er vakkert. Det skjer sikkert når vi som leser dette er døde. Men vi lever nå.
Jeg glemte å dosere. De siste av notatene: Neoklassisismen kom som en stålkald og grå vind. Same shit, new rapping. (om man ser bort ifra bidragene i kunsten.) Hva er bunnfilosofi? Impresjonismen var omtrent samtidig. Men ved å frigi perspektivet, gi subjektet all makt i forståelsen av verden var den på sin måte like viktig som renessansen.
Ekspresjonismen sto på siden, som en provokasjon. Hadde ingen løsning, men ville oppløse konvensjoner. Var likevel viktig fordi den fikk en til å tenke over hvorfor man ikke lenger elsket den forrige epoken like høyt (som man burde).
Modernismen er en stor grå sekk. Mye, også nyromantikken ligger i den sekken. Men å navngi alle er kjedelig lesning. Men det er noe der. Noe som vil bestå.
I våre dager
Postmodernismen står ikke støtt. Det er for så vidt kongstanken i epoken, at den ikke vil stå støtt, i hvert fall ikke på historien. Postmodernistene vil lage en ny historieforståelse. Nihilisme i ny klesdrakt. Det kan sammenlignes med alt som ikke vil sammenlignes med noe. Det er slik postmodernismen har vunnet gjennom, i for eksempel alle avis- og bokredaksjoner; den har ikke noe å argumentere mot. Den er suveren i sin nye verdensforståelse. Det er faktisk genialt, gitt sine egne kriterier.
I mikroperspektiv har vi gnidd oss inn i oss selv. De nære ting. Som 60 – 70 og 80 – tallet. Og alle de andre tiårsbølgene i hundreårshavet vi kjenner og elsker. Vi dyrker gjenoppbyggingen etter den siste verdenskrigen som fortalte Europa at den ikke hadde formelen. Kanskje på tide å tenke nytt. Hva med islam? Bare en tanke.
Og der er vi kavende i 2018. Ingen skal få definere vår tid. Eller? Vi må i hvert fall dokumentere den. På alvor. Ærlig og redelig. I det perspektivet er den pågående debatten om ytringsfrihet, no-platforming og god vs ond noe ettertiden nok må skrive kjedelige avhandlinger om. Det når barne-barne-barne-barnebarna våre skaper fremtidens Norge og Europa. Men hva skjedde egentlig i 2018?
Takk for oppmerksomheten i historiens enorme rom.