I norsk politikk brukes frasen «våre folkerettslige forpliktelser» titt og ofte. Min enkle rettsfilosofiske erkjennelse sier meg at vi mennesker fra fødsel av er frie og likeverdige. Den franske revolusjon hadde da også «Frihet, Likhet og Brorskap» som sin parole. Menneskets krigerske historie vitner ikke mye om utstrakt praktisering av brorskap, men de øvrige to idealer står sterkere. Dog må det sies at hva friheten angår gir vi fra oss – til presumtivt selvbestemte demokratiske organer – å legge rammen for dens begrensninger. Likeverdet står imidlertid urokkelig og er også universelt. Det er klart utrykt gjennom FNs konvensjon mot rasediskriminering.
Sametinget er pådriver for den samepolitikk som utformes av Storting og Regjering. I inneværende periode (2013-2017) hviler Sametingets legitimitet på 10040 avgitte stemmer med ca. 250 stemmer bak hver representant. Om disse stemmene var avgitt i et stortingsvalg ville det ikke ha vært tilstrekkelig til en eneste representant. Den samiske folkegruppe har derfor ingen mulighet som del av landets folkevalgte til å utøve den makt de ønsker. Den vei de har valgt er imidlertid å påvirke de premisser som legger rammen for Stortingets valg. Her er det menneskerettigheter og folkerettslige momenter kommer inn. Ved Stortingets vedtak av 14. april 2015 om opprettelsen av Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), er «det samiske» sterkt representert så vel i styret som blant de ansatte hvor en egen samisk gruppe er lokalisert i Kautokeino. Her finner en også den samiske iherdige streben etter å bli klassifisert som særberettiget «urfolk» i henhold til ILO169C. Gjennom å grunnlovsfeste at samene er et urfolk – noe Stortinget avviste i 2014, skal staten måtte lovfeste den særrettslige status samene ønsker seg.
Om folkerettens betydning for nasjonal rett kan en lese i læreboken til en av Norges fremste eksperter på området prof. Carl August Fleischer «Folkerett» 8 utgave, Universitetsforlaget 2005, særlig pkt. 19 side 395 og utover hvorfra vi siterer:
- «Folkerettsaktivismen» begynte på en måte med Carsten Smith på 1960-tallet. Han gikk her inn for en større grad av direkte folkerettsanvendelse enn det som fulgte av den tradisjonelle lære, og av den vanlige praksis i Stortinget med å bestemme hvordan og i hvilken utstrekning folkeretten skulle gjennomføres i norsk rett. I realiteten var dette et forsøk på å begrense eller kutte ut det demokratiske element i prosessen.
- Det er et beklagelig faktum at «folkerettsaktivismen» kan misbrukes – og i betydelig grad har vært misbrukt – til å fremme diverse særinteresser ut fra påstander eller påskudd om at dette skulle være folkerettslig nødvendig. Særinteressene skulle på denne måte kunne fremmesuten noen skikkelig vurdering av de reelle hensyn, og løsrevet fra enhver demokratisk styring og kontroll.
For det norske Storting er ratifiseringen av ILO169C i 1990 trolig en pinlig og skambelagt sak i lys av hva Fleischer på side 360 påpeker om folkerettslige traktaters ratifisering:
- Etter norsk statsforvaltningsrett har det vert antatt at Regjeringen overhodet ikke skal ratifisere en traktat før de nødvendige lovendringer er gjennomført (Castberg, Norges statsforvaltning, 3. utg. 1964 s. 119).
- Etter presumsjonsprinsippet (eng.: presumption = antagelse) forutsettes norsk rett og stemme med folkerettens alminnelige regler.
Etter ratifiseringen har imidlertid en rekke lover blitt fremmet og vedtatt med henvisning til ILO169C. NOU2007: 13, Den nye sameretten – som ligger på regjeringens bord, er igjen ratifiseringen av ILO169C i 1990 den sentrale begrunnelse. Her er grunnleggende prinsipper i vår rettsdannelse glemt.