I det siste har vi sett at fenomener noen beskriver som identitetspolitikk eller krenkelseshysteri blir stadig mer fremtredende i vestlige land. Begreper som ‘kulturell apropriasjon’, som har vært i bruk i USA i en god stund allerede, er blitt kjent for allmennheten i Norge. Mange nordmenn er nok ikke klar over hvilken vending feminismen har tatt ved amerikanske universiteter, med ‘safe spaces’ og ‘trigger warnings’. Dit USA går følger Norge etter og nå ser det jammen ut som om SJW-feminismen har nådd Norge.
I den forbindelse har Resett analysert en samtale mellom Christina Hoff Sommers og Camilla Paglia. Sommers er forfatter og filosof og er med i den konservative tenketanken American Enterprise Institute. Paglia er professor og hun har blant annet skrevet boken «Sexual Personae». Begge kvinnene anser seg være feminister, men har likevel gjort seg kjent av å kritisere feminismen slik den manifesterer seg i den fremvoksende studentkulturen i USA. Der har man i senere tid sett at ytringsfriheten er under angrep fra venstrevridde feminister som med administratorer på slep søker å stanse ytringer de ikke er enige i.
De to damene fortviler over feminismens demonisering av seksualitet, kunst og den vestlige sivilisasjonen, samt den paternalistiske tendensen til å passe på og skjerme kvinner fra ulike sannheter og perspektiver.
Paglia mimrer tilbake til den gangen hun selv var student på 60-tallet. På den tiden fikk man som ung kvinne ikke bevege seg ute etter et visst klokkeslett og det var strengt forbudt for jentene å ha gutter på rommet. Denne praksisen kalles ‘in loco parentis’ og var ment for å beskytte jentene fra eventuelle overgrep. Paglia var motstander av dette og kjempet for selv å ta ansvar.
Både Paglia og Sommers tilhører den generasjonen feminister som kjempet mot overbærende autoritetspersoner. De kjempet for friheten til å risikere å bli angrepet. Paglia, Sommers og deres medsøstre krevde ser sin feminisme som kampen for å bli ansett som selvstendige og ansvarlige individer.
De to uroer seg over at unge, hvite middelklassekvinner har forkastet dette idealet og igjen ber om å bli beskyttet fra livets harde realiteter og andres ubeleilige meninger. Det handler for eksempel om kvinnelige jusstudenter som ikke tåler å høre om vold. Sommers beskriver hvordan unge kvinner som blir eksponert for ideer de finner vanskelige å akseptere, flykter til såkalte ‘safe spaces’, hvor det er forbudt å ta opp noe som kan krenke noen, der de kan fargelegge og se filmer av valper og såpebobler.
Når man ikke eksponeres for de mørke sidene ved menneskets natur, når man ikke tar innover seg de skrekkelige tingene som har funnet sted i vår historie, ender man opp med et utopisk og urealistisk perspektiv på virkeligheten, ifølge Paglia.
Dessuten, hva kommer det til å bli ut av av studentene som i dag leser emner som feministisk politisk økologi og feministisk postkolonialisme?, undrer Sommers. Lærer de noe annet enn propaganda og politiske slagord under disse forelesningene? Lettpåvirkelige, unge, kvinnelige studenter blir indoktrinert inn i en antagonistisk politisk agenda og høyst subjektive virkelighetsbeskrivelser blir presentert som fakta.
Kvinnene konkluderer med at det er behov for en ny bevegelse blant unge for ytringsfrihet og konstaterer at det er forskjell på kvinner og menn. Studenter må eksponeres for kunstneriske mesterverk og viten om den vestlige sivilisasjonens opprinnelse. Paglia og Sommers advarer studenter mot å gjøre seg avhengig av foreleserne. De oppfordrer de unge til å utfordre autoriteter og oppsøke kunnskap på egen hånd, før de avslutter intervjuet.