Berøringsangsten er følbar allerede fra starten: Hvor frustrert, urolig, og sint er og blir du og jeg før det bikker over og ut i et halvmørke der ormer og dinosaurer trives som best? Alternativt, hvor det neste og beste vi kan forvente er en norsk variant av Donald Trump som svinger seg opp som en direkte funksjon av at et uhorvelig antall mennesker rett og slett er frustrerte, under nokså trykkende politiske elitetendenser? Og samtidig så frittalende at språket vi finner i sofakroker og stressless-stoler med ett heves til ministernivå? Stadig med en gapatrost i Washington som talende eksempel, der selv mimikken fremstår som provoserende – for politiske motstandere der ute og her hjemme.
Men ja, en kan snuble i egne ben underveis: Blir vi for historieløse i vårt oppløp kan spøkelser fra den historiske skraphaugen snike seg innpå fra sine dystre kott og danse rundt oss nesten uten at vi merker det. Og så stemples vi alle sammen på utgruppene som så snek seg innpå? Strever noen med å få oss dit, inn i en dunkel ringdans? Og så blir vi gjort til antisemitter alle som en, av dem som mer enn gjerne ser antitotalitære initiativ kneblet så kjapt som mulig. Det er nemlig nok at 1 – en – eller annen raring får det for seg at jøder representerer et problem.
På den andre siden kjøres så et velment pes for å favne bredest mulig, der en høyst uensartet forsamling sitter og går med sine mange tankespinn og innspill. Midt inne i dette identifiserer vi profilerte 68’ere og ihuga venstreekstremister (begrepet er knapt i bruk lenger) som med ett har sett lyset og tatt på seg nye knapper og kapper i møte med islamske utfordringer i vår tid. Det står ikke til å nekte at de videre diskusjonene kan bli like fargerike som spenstige.
Grumsete innspill
Vel, noe av det som så kommer kan utvilsomt være rart og tungt fordøyelig. Men la oss ta det derfra – under ytringsfrihetens merke – om ikke annet så i håp om at det å få porsjonert og luftet ut det hele, i saklig modus, kan skape fruktbare og interessante diskusjoner. Med dette er det slett ikke ment at mer eller mindre maskert antisemittisme er gangbar vare. Om og når det eventuelt kommer skyldes det gjerne at det ligger i noen få linjer som ikke ble gjennomleste på forhånd, i en travel innkjøringstid. Dette var også tilfellet for nettsiden Document.no – nettopp i innkjøringsfasen. Ytringsfrihet – ja! Antisemittisk grums – nei!
Frustrasjoner og utblåsninger – gav en Trump
Husk, for veldig mange har mye til nå dreid seg om knappe og heftige utblåsninger på Facebook, i kombinasjon med utallige returnerte manus fra Aftenposten og andre debattfora. Det politiske trykket har økt det siste tiåret. I USA kom Donald Trump inn som ny president – som en direkte funksjon av veldig mange frustrasjoner i et demokrati. Sett med norske øyne, og godt hjulpet av VGs daglige anti-Trump-plakat, blir Trump lett gjort til tulling. Men denne tullingen er faktisk valgt av folk som visste hva de stemte på, og som var så frustrerte at de stemte inn en skikkelig forandring. Intet mindre. Når det er nevnt, en rekke amerikanske presidenten er gjort til tullinger i vår hjemlige agenda-journalistiske hverdag.
Symptomatisk nok ser vi konspirasjonsteorier florerer rundt oss. De svever høyt på Facebook, og der det finnes kommentarfelter i mainstream media kjenner konspiratorikerne sin besøkelsestid. Dette skjer gjerne i samfunn der vesentlige deler av befolkningen ikke har tilstrekkelige kanaler til å ytre seg.
Husk, vi lever i et land der en ideologi har bitt seg fast gjennom 80 år, i en prosess hentet fra ideologi og systemer der stat, parti, fagforeninger, byråkrati og media smelter sammen til en nokså menneskevond elite. Og det uten ett eneste unntak der ideologien har fått utfolde seg. Mediabildet har stivnet i sitt eget enfold, innekilt mellom Arbeiderpartistatens mange slagghauger. Erna og Siw har klart å myke opp noe, men slett ikke alt. Facebook utgjør fortsatt et stort pustehull, og der tar det tid før de verste støysenderne lærer at de kan oppnå mer med mindre bokstaver, færre kraftuttrykk og – saklighet.
Polarisering – et politisk delmål?
La oss dvele litt ved dette: Er så dette fenomenet – polariseringen – nettopp noe av hensikten, som et delmål for multikulturdoktrinens dystre ryttere? De som akselererte og satte i galopp i forlengelsen av sterkt haltende omsetning knyttet til den internasjonale sosialismen ved inngangen til et nytt årtusen, de fikk paradoksalt huket med seg en andel fra den konservative leiren; for så å mutere med den mer røyklagte «globalismen», nå for en stor del institusjonalisert i EU-byråkratiets modellmakt.
Den udefinerte globalismen har som kjent fått gjenklang i deler av den liberalkonservative leir, der det til enhver tid befinner seg noen som bestemt mener at mennesket er så godt på bunnen at det blir snill av bare får drive business med oss, og motta nødhjelp så de har penger til å drive butikk.
Det som imidlertid griper forstyrrende inn i prosessen er noen fjompenisser med svart skjegg som tar de forpliktende Medina-passasjene i Koranen for bokstavelig. Disse hellige krigerne avgir så mye støy og blodsprut etter hvert at demokratiets fanevoktere blant oss synes å gå tom for ideer. Nettopp derfor er åpne forum som Resett umåtelig viktig! Vi får – som medvandrere – ta det som kommer, og forsøke å luke unna de mest rabiate.
Nasjonalismen
Som et alternativ til nevnte, muterte internasjonalisme og en ditto, anmasende multikultur-doktrine – ser vi en helnorsk variant av skotsk nasjonalisme manifesterer seg, med romantisk, kokett distanse til det som er av realpolitikk og økonomiske grunnsteiner i et moderne samfunn. Det er like før vi alle sitter i hestedrosjer, også utenfor Oslo.
Men inne i dette landskapet, på nokså febrilsk leting etter identitetsmerker som skilles oss fra «dem» – kan vi ende opp som nokså ufyselige og ekskluderende, dersom vi ikke tidsnok ser at dette nye «Vi» ikke er annet enn et kalkulert og ønsket produkt fra dem som er helt avhengig av «høyreekstremisme», «rasisme» og «fascisme» – for å hvitvaske egen historie og rødfarge helt samtidig. Deres «vi» er å finne i media, i tykke lag i byråkratiet, på toppen av særdeles mektige fagforeninger, i kolosser som fortsatt er rundt oss som remedier fra Arbeiderpartistaten. Summa sumarum sitter det mange der ute og stempler oss så ofte de kan.
La oss ikke glemme at nasjonalismen i Norge pekte i retning av stadig mer frihet. Hans Nielsen Hauge var en del av den. Det dreide seg om oppgjør med sentraliserte eliter over hele linjen. En variant av nasjonalismen er knyttet til sosialismen, og i dette mørket finner vi Stalins store rival, Hitler og Mussolini. Men deres konsept var ettpartistaten, kontroll med fagforening og media og fravær av organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. I den totalitære familien dreier det seg om ett troll med flere hoder, enten det er fascisme, nazisme, kommunisme eller islamisme. Det siste kjører for tiden i front for å destabilisere vestlige samfunn – på vegne av flere.
Et planmessig sosialt eksperiment?
Politisk sett er det helt bestemte grupper som stadig iler til og mener at den største folkeforflytningen siden folkevandringstiden (1500 år siden) representerer noe godt som følgelig må støttes og forsvares. Her er det ikke snakk om repatriering eller retur. Problemstillingene går på god eller dårlig integrering. Kritikere av multikulturdoktrinen og det formidable sosiale eksperimentet vi står overfor – høvles ned som rasister, etter den samme retoriske mal som for Stalins antifascisme. Og siden det dreier seg om bestemte politiske retninger som støtter innvandringsbølgene til Europa, direkte og indirekte, har noen selvsagt en ide som også peker i retning av konsekvensene; muligheten av økende politisk polarisering og så et kaos i nedslagsfelt – der ansvarlige politikere i demokratiene vil streve med å holde på sin autoritet – som folkevalgte. Det er mulig å øyne en brodd mot demokratiet inne i dette.
En betydelig del av det vi avleser som «antirasismen» er en ordrett fortsettelse av «antifascismen» under Stalin. Den franske filosofen Francois Furet beskriver strategien bak begrepet slik, i sin bok «Den tapte illusjon»:
Med dette ordet har vi nevnt alt det som skal stå for kommunismens påvirkningskraft i etterkrigstiden. Og det er kommunistene selv fullstendig klar over – uten stans arbeider de under denne fanen, som de foretrekker fremfor enhver annen. Aldri mer ønsker de seg noe annet politisk territorium for virksomheten enn dette todimensjonale rommet, eller snarere dette rommet med to poler, hvorav det ene er «fascistene», og det andre er dem selv. Rundt disse polene samles alle krefter (eller snarere andre svakheter) seg, mer eller mindre feigt. Denne ordningen innebærer så store fordeler at det i seg selv vil være tilstrekkelig til å forklare kommunistenes iherdige arbeid for å få fascismen til å overleve ved hjelp av tallrike etterligninger, selv etter at de regimene som representerte dem, er blitt knust. På denne måten kan likhetstegnet mellom kommunisme og demokrati gjøres evigvarende.
Som historiker tillater jeg meg å minne om at det aldri kom noe oppgjør med kommunistene her hjemme etter Berlinmurens fall. Forstå meg rett, de synlige, edsvorne kommunistene er ikke så mange i dag, men åndene deres har overlevd, inn i en tid der historieløshet, kunnskapsløshet og likegyldighet har blitt til en farlig cocktail. Når det er nevnt, siden kommunistene vet at de ikke vil få folk bak seg i åpne valg, trives de best i den politiske undergrunnen; i fronter, kadre, celler og nettverk som ikke er spesielt synlige.
Den røde fane penslet grønn?
Den internasjonale sosialismen som Stalin representerte, støttet av Mao, Pol Pot og andre totalitære ikoner inn i vår tid – har fått ny, tåkelagt legitimitet og vekstgrunnlag gjennom multikulturdoktrinen som nå ligger utenpå det hele. Veldig få avgir sosialistiske slagord i vår samtid. Akkurat det betyr ikke at den totalitære ideologien er stein død. De røde fanene er nesten borte. Nye maskerte doktriner er flettet inn i en ny miljøbevegelse, knyttet til «nullvekst» og andre finurlige begreper er brokker av stalinistisk planøkonomi solgt ut stykkevis og delt til nye generasjoner. En kan nemlig ikke vedta eller styre nullvekst i et demokrati. En kan få flertall for hestedrosjer i Oslo i 2018, men omtrent der stanser svermeriet dersom det er puls i demokratiet.
Vi ser en «miljøbevegelse» som stadig blir mer doktrinær. Det ligger i kortene deres: Løsningene må en stor og sterk stat komme med. Individet, eller private initiativ skyves unna, bortsett fra NGO-nettverk som ligger innenfor doktrinen. Slik har vi også fått en menneskeskapt klimakrise trett ned over hodene på oss, som et ledd i kjeden – som en snerrende og støyende stempel i den grønnmalte motoren. Og stakkars den som måtte ha innsigelser underveis. Konklusjonen kommer som kjent først i dette bildet, der det meste av grunnleggende vitenskapelige prinsipper må vike for den politiske doktrinen. En slik doktrine har selvsagt en agenda.
«Arbeiderpartiet er ikke egentlig noe parti, men en bevegelse med et sterkt islett av religiøsitet.» Ordene er fra tidligere partisekretær Ronald Bye, i Aftenposten 11. mai 1995. Oppe i en slik erkjennelse er det at vi finner igjen doktrinene, som funksjon av en ideologi som faktisk predikerer en fremtid i det metafysiske feltet. Det ligger med andre ord rikelige doser med religiøsitet i det hele, som Ronald Bye så filterløst bekrefter her. Ser vi dette opp mot prosessen der parti, Stat, byråkrati, fagforeninger og media – i tråd med gjeldende ideologi – skal kiles sammen i en elite, avdekker vi noe av roten til de låsninger vi fortsatt finner i vårt hjemlige demokrati. Vi sliter med etterdønningene, slagghauger og doktriner som nesten ikke er til å komme forbi. La meg avslutte med sosiolog Stein Bråtens definisjon av modellmakt:
«Modellmakt vil si innflytelse på andre i kraft av en gjennomslagskraftig virkelighetsmodell som de andre tilskriver som kilde for endegyldige svar på spørsmål om et bestemt saksområde, og som utelukker spørsmålshorisonten for alternative perspektiver og virkelighetsdefinisjoner.»
Modellmakt og modellmonopol omdanner virkelige dialoger til skinndialoger, ifølge Stein Bråten. Rett og slett ved at den ene partens kunnskaper, erfaringer og spørsmål i større eller mindre grad blir utdefinert som irrelevant. Det er der vi fortsatt befinner oss i dag. Sakte skjer det en oppmykning nå. Men uten det frie ord, uten at vi slår opp dørene og tåler andres tanker, meninger, impulser og uttrykk, og uten at vi selv får anledning til å synge med det nebbet vi har i adekvate fora for slike formål – kommer vi oss ikke videre. Vi risikerer en norsk «perestroika», et ferdigdefinert kvasi-demokrati der elitene fortsatt råder grunnen.