Resett har intervjuet Yves Mamou, forfatter og tidligere journalist for den verdenskjente avisen Le Monde, nær hans bolig ved berømte Place de la République i Paris. Mamou har nylig skrevet boken «Le grand abandon» (Den store oppgivelsen) – om ubekvemme betraktinger knyttet til den franske eliten, globalisering og islamismens fremvekst i Frankrike.
I boken argumenterer Mamou med at den franske eliten bevisst har tilrettelagt for at en islamsk parallelnasjon har kunnet utvikle seg i Frankrike ved siden av den franske, og mener at disse motstridende identitetene risikerer å gå mot en større konfrontasjon. Mamou beskylder hele den franske offentligheten – inkludert politikere, media, akademia og diverse politiske aktivister – for å ha bagatellisert utfordringene rundt islamismen i en årrekke.
Mamou er veldig pessimistisk når det kommer til fremtiden til Frankrike (og Europa) og frykter det verste. Han tror at den sekulære franske 5. republikken går inn i sin siste tid og at en borgerkrig kan ligge i kortene – et tema som Resett tidligere har skrevet om.
Som følger kommer et kort resymé av Mamous tanker rundt grunnene til islamismens voldsomme fremvekst i Frankrike og mulige samfunnsmessige konsekvenser i tiden fremover.
Eliten, globalisering og nasjonalstaten
Et sentralt argument i Mamous bok er at det først og fremst er den franske eliten og lokaløkonomiene i de større franske metropolene – som Paris, Lyon og Marseille – som har tjent på globalisering. Resten av befolkningen – spesielt arbeiderklassen – samt de rurale delene av Frankrike har tatt direkte skade av den – i form av tap av jobber gjennom outsourcing av industriell produksjon til lavkostland.
Under denne perioden er det eliten som har sittet med regjeringsmakten, og i denne sammenhengen mener Mamou at de ikke bare har lukket øynene for islamiseringen av Frankrike, men at det faktisk er en ønsket utvikling. At de bruker islamismen som et instrument for å bevisst dekonstruere den tradisjonelle franske identiteten og nasjonalstaten:
– Målet er at Europas nasjoner skal forsvinne helt og at dette gjøres bevisst gjennom å ta inn mest mulige ikke-europeiske migranter til Europa, slik at befolkningene blir banalisert og nasjonale identiteter og kulturer blir helt borte, argumenterer han.
Han mener således at den franske eliten har tilrettelagt for denne utviklingen uten å ta hensyn til det franske folks ønsker og preferanser. I denne sammenhengen nevner Mamou franskmennenes meninger og holdninger til innvandring som et eksempel på at den franske eliten styrer imot preferansene til det franske folk:
– Ifølge meningsmåling etter meningsmåling ønsker en stor majoritet av franskmenn – rundt 65 prosent – å stenge grensene for å begrense innvandringen, men ingen av de «spiselige» politiske partiene tar ansvar og følger befolkningens ønsker. Det finnes ingen enklere måte for politiske partier å vinne valg på enn å følge befolkningens preferanser, så hvorfor skjer det ikke?
«Islamo-venstres» klientelisme
Mamou gir også mye ansvar for utviklingen på det han kaller «islamo-venstres» klientelisme ovenfor Frankrikes muslimske minoritet. Han mener at venstresiden (og til mindre grad høyresiden) gang på gang gir etter for islamistisk ideologi og islamistenes krav om særbehandling i bytte mot at Frankrikes islamistiske miljøer stemmer på dem.
I denne sammenhengen mener han at franske politikere lover å bygge nye moskéer, tilrettelegge for kjønnsdelte svømmeundervisninger, godta barnehijab på skolen osv., i bytte mot stemmesedler. Mamou mener at en slik utvikling ikke er forenlig med vestlig demokrati som vi kjenner det i dag:
– En slik klientelisme bygger opp under kommunitarisme og gruppeinteresser, som igjen er uforenelige med vestlige liberale demokratier, som i stor grad er bygget på individualisme. I et ordentlig demokratisk samfunn, er det summen av preferansene til individer som blir politikk. Det blir et pervertert demokrati når for eksempel religiøse ledere forteller en gruppe mennesker hvilken kandidat de skal stemme på.
Han mener derfor at venstresiden ikke bare tolererer voldelig islamisme, men også bruker den som et instrument for å oppnå politisk makt, og på denne måten sakte men sikkert begraver sekularismen og det liberale demokratiet i Frankrike. Mamou er ikke nådig i sin kritikk:
– Ved å gjeninnføre religion – og spesielt den muslimske religionen – i politikken, har venstresiden – men også til mindre grad høyresiden – spredt borgerkrigens frø og bidratt til slutten av det liberale demokratiet i Frankrike.
Antirasistenes hykleri
Mamou er også veldig skeptisk til Frankrikes antirasistiske organisasjoner, og mener at de taler med kløvet tunge. På den ene siden, holder de seg helt stille til opplagt rasisme mot franskmenn av europeisk opphav, som for eksempel at den kontroversielle rapperen Nick Conrad lager en låt om at hvite mennesker burde henges; eller at hvite blir nektet å delta på visse arrangementer pga. deres opphav; eller at den muslimske rapperen Médina synger om å korsfeste sekulære franskmenn.
På den andre siden, mener Mamou at disse organisasjonene er lynraskt ute med å fordømme den minste kritikk mot Frankrikes minoriteter. Personer som for eksempel insinuerer at franskmenn av muslimsk opphav er mer tilbøyelige for ha antisemittiske holdninger enn andre grupper har fått hard medfart. Antirasistene går også knallhardt til verks mot personer som offentlig går ut og antyder at Frankrikes «mangfoldspolitikk» på sikt kan føre til store samfunnsmessige utfordringer:
– Antirasistenes retorikk og handlinger er ekstremt kontraproduktive og virker splittende på det franske samfunnet. De bare bidrar til å dyrke en offermentalitet blant Frankrikes muslimer, som igjen gir vind i seilene for at intolerant islamistisk tankegods kan presse seg inn i offentligheten, advarer Mamou.
Medias fordreining av sannheten og politisk aktivisme
Mamou er heller ikke nådig i sin kritikk av fransk medias rolle i den negative utviklingen. Han mener media ikke har tatt inn over seg stundens alvor når det kommer til de store utfordringene knyttet til islamistenes fremvekst i Frankrike.
Han sier at media underdriver de mange voldsepisodene som finner sted i Frankrike på en daglig basis, og mener at det er nødvendig å finlese flere aviser for å få en ordentlig oversikt over dem. Når disse episodene først blir skrevet om, velger franske aviser verken å oppgi navnene eller motivene til gjerningsmennene. Mamou mener derfor at franske medier bevisst fordreier fakta, men likevel at folk ikke lar seg lure og vet hva som foregår – noe som ikke lover godt for tiden fremover:
– Folk er ikke idioter og de kan selv se hvor utviklingen er på vei. Det faktum at media bevisst underdriver utviklingen bidrar til å skape et enormt sinne blant befolkningen som ikke lover godt for fremtiden.
Mamou mener derfor at mediene ikke lenger gjør sin plikt ved å drive med ordentlig journalistikk. De har sluttet å informere om de alvorlige problemene som Frankrike nå står ovenfor, og har heller inntatt en aktivistisk rolle ved forkynne en ideologi om «mangfold» og «sameksistens» til sine lesere:
– I stedet for å drive med tradisjonell journalistikk som å opplyse folk om de store utfordringene knyttet til innvandring og islam, har media i større grad tatt på seg en aktivistisk rolle. De fordreier sannheten og velger å ikke sette fingeren på problemet. Jeg har vært journalist i 35 år og kan si at jeg veldig ulykkelig for at mitt yrke ikke lenger lever opp til sitt samfunnsansvar, sier Mamou oppgitt.
Eksplosive forsteder og den sekulære republikkens død
Mamou er ikke positiv til den franske sekulære republikkens fremtid. Han drar det så langt at han mener at det foregår en stille revolusjon foran øynene våre. At Frankrike er på vei til å gå vekk i fra den sekulære republikanske modellen og bevege seg inn i en multikulturell, kommunitaristisk og anti-sekulær modell.
Han viser til de enorme problemene i de parisiske forstedene som han kaller «eksplosiv» og «veldig farlig». Han viser til at den bokstavtroe og intolerante tolkningen av islam – salafismen – står sterkere enn noen sinne – og vokser stadig. Han nevner spesielt franske fengsler som et sted hvor unge muslimer radikaliseres og tar til seg den ekstremistiske ideologien som er i direkte konflikt til den 5. republikkens verdier: «frihet, likhet og brorskap».
Gitt disse personenes direkte fiendtlige holdninger ovenfor den franske stat, sier Mamou at resultatet har blitt at den franske ordensmakten gradvis får større og større problemer med å opprettholde ro og orden i mange forstedsområder. Resultatet er at flere og flere politifolk vegrer seg for å bevege seg i disse områdene i frykt for sin egen helse og sikkerhet.
Mamou sier til slutt at han er veldig bekymret for flere politi- og etterretningsrapporter som sier at det hoper seg opp med våpen i forstedene, og tror ikke at den franske etterretningen har kontroll på situasjonen. Han frykter at disse våpnene senere kan bli brukt til en eventuell borgerkrig og kommer med følgene observasjon:
– Ifølge årlige meningsmålinger fra skolen SciencesPo har franskmennenes tillitt til offentlige institusjoner nådd bunnen. De eneste institusjonene som fortsatt har tillitt er hæren og politiet. Og det er fordi folk håper at de skal bli forsvart hvis de blir angrepet en gang i fremtiden. Fienden kommer ikke utenfra – den kommer innenfra.
Når spurt om han har noen konkrete løsninger på de store utfordringene som Frankrike nå står ovenfor, er Mamou ikke positiv:
– Jeg har ingen kontrete løsninger på hvordan vi kan løse disse store og kompliserte problemstillingene. Det viktigste jeg kan komme på er at vi må gjøre alt vi kan for å verne om ytringsfriheten – vi må kunne snakke om det, avslutter han.