Myndighetene har registrert det samme som enkelte lærere har advart mot i flere tiår: At guttene blir hengende etter i norsk skole. Dette avsløres også i den årlige PISA-undersøkelsen, og det bekymrer i så stor grad at man har fått nedsatt et utvalget som skal finne ut årsaken. Og nå kommer rapporten fra Kunnskapsdepartementet, der utvalget har kommet frem til det geniale svaret: Vi har for lave forventninger til guttene.
For en mangeårig lærer, som har sett dette problemet vokse frem etter hvert som skolen har endret seg gjennom de siste tiårene, fremkaller det nærmest bare latter at utvalget ikke evner å se det som er innlysende for enhver lærer med lang erfaring. Joda, utvalget mener at årsakene er mange og sammensatte, men trekker frem lave forventninger som en hovedårsak. Jeg mener helt andre forhold spiller en langt større rolle, og her skal jeg liste opp noe av det som burde være innlysende:
1. I tidligere tider hadde elevene en meget strukturert og oversiktlig læringssituasjon, der læreren organiserte stoffet, ga det struktur og fortalte elevene hva som var viktig og mindre viktig kunnskap. I nyere tider har man innført en ny måte å organisere elevenes skolesituasjon på: Ansvar for egen læring. Elevene skal selv i stor grad avgjøre hva de vil lære, hva de trenger å bli flinkere til og hva de interesserer seg for. Dette ligger langt over de fleste gutters evner på tidlige klassetrinn. Det er en tankegang som favoriserer skoleflinke jenter med god egenstruktur og høyt utviklet ansvarsfølelse. Guttene blir heller forvirret og oppgitte.
2. I mange klasser får elevene hver uke utdelt en ukeplan som er full av informasjon både om hva som skal skje og hva som skal læres. Ofte kan det være flere tettskrevne A4-sider med informasjon om målsetning, forklaringer og pedagogiske begrunnelser, og det sier seg selv at dårlige lesere, som ofte er gutter, er sjanseløse til å tilegne seg dette i skriftlig form. Igjen: Det favoriserer de ansvarsfulle og godt strukturerte barna, og de gode leserne, altså jentene. Jeg har selv sett hvordan gutter som ikke har sjans til å få meg seg all den skriftlige informasjonen bare stapper papiret oppgitt ned i sekken uten å ha lest det.
3. Læreren som veileder. I mange år ble lærernes autoritet både som klasseleder og faglig autoritet systematisk bygget ned. Det het seg at den beste læreren var den som ikke «underviste», men som ga elevene utfordringer og kun veiledet dem uten å egentlig hjelpe til med å strukturere faget. Å stå ved tavla og gjennomgå faglige spørsmål i fellesskap ble regnet som bakstreversk idioti. Og igjen, hvem taper på dette. Jo, guttene, som oftest er langt mer umodne, trenger mer hjelp til å strukturere fagstoffet og til å slippe å lese seg til all informasjon. Gutter vil som regel ha svært stort utbytte av også å høre læreren forklare og vise på tavla hvordan problemer skal løses.
4. Tilpasset undervisning kan være et gode dersom læreren har skaffet seg god innsikt i hva elevenes vansker består av, men praktisert på en for lemfeldig måte, kan det lett bli en sovepute for elever med dårlig selvdisiplin, dårlig motivasjon og lav evne til å yte noe. For å tilpasse undervisningen til disse elevene, velger enkelte å gi dem lettere oppgaver, mindre arbeid og mindre utfordringer. Og her kan jeg gi rapporten rett i at de muligens kan være inne på noe. Jeg har selv sett hvordan denne typen gutter i stedet for å få hjelpe med motivasjon og til å pushes litt faglig, blir sittende helt uten utfordringer, med det resultatet at de stagnerer.
5. Skolen er så godt som utelukkende en kvinneverden. Utagerende gutter, gutter med stort behov for fysisk aktivitet og ikke minst gutter med behov for strammere rammer og kontante reaksjoner blir igjen taperne. De gis oftest alt for stort rom av forståelsesfulle kvinnelige lærere, der en mann ville innse at langt strammere rammer, men også fysiske utfordringer og mer vekt på typiske gutteaktiviteter ville ha fungert langt bedre. Igjen: Guttene taper, mens de rolige, ansvarsbevisste og skoleflinke jentene vinner. Og skolen har blitt fratatt nær sagt enhver sanksjoneringsmulighet overfor uakseptabel atferd. Dette går aller mest utover guttene, som står for en stor andel av den uakseptable adferden. De trenger ofte mye mer kontante reaksjoner.
6. Nedvurderingen av individuelt arbeid. Over år har det individuelle arbeidet blitt grovt nedvurdert og nærmest latterliggjort. Læreren som lot elevene sitte en og en, ble ansett som håpløst gammeldags, og det eneste saliggjørende var å la elevene sitte i grupper for å diskutere og samtale om fagstoff. Joda, det er også fint, men alt til sin tid. Det er først når eleven sitter der helt alene og skal løse et problem, lese eller regne ut noe, at han/hun virkelig får testet sitt egen nivå. Og det han/hun klarer å utføre på egen hånd, viser hva han/hun er i stand til. Jeg kan ikke forstå hva som er vitsen med å sitte i grupper, annet enn de gangene man virkelig skal samarbeide. Mange elever blir svært forstyrret av å ha andre elever tett innpå seg, og igjen: Det er først og fremst guttene som taper. I gruppearbeid velges ofte jentene til å dra det tyngste faglige lasset, mens guttene tegner og lager overskrifter, for å overdrive litt.
Dette er seks punkter som jeg egentlig synes burde være selvinnlysende. Men det selvinnlysende er visst ofte vanskelig å få øye på når man er så sikker på at den norske pedagogiske tenkningen er uovertruffen.