Offentliggjøringen av statsbudsjettet medfører som vanlig interesse for statens pengebruk. Et kjettersk spørsmål er om vår nasjonalhelligdom, staten, gir valuta for pengene eller «bang for the buck» som det heter på engelsk.
Tjenestene borgerne bruker varierer i løpet av livet og det beste overslaget får man ved å beregne verdien av statens tjenester målt mot samlede kostnader over et livsløp. I og med at de offentlige tjenestene gis bort vet man ikke hvordan borgerne verdsetter dem i kroner og øre. Men man kan estimere hva tjenestene samlet ville kostet om de ble omsatt i et marked.
Statsbudsjettet er for 2019 er ca 1150 milliarder mens kommunenes utgifter er ca 500 milliarder. Kostnaden for neste års tjenesteproduksjon fordelt på 5,3 millioner innbyggere blir således 310.000. Over et gjennomsnittlig livsløp blir kostnaden pr innbygger 25 millioner kroner. Dette beløpet krever staten inn fra borgerne med skatter og avgifter. Er det et varp eller et ran? Den eneste måten å vurdere dette er ved å gjøre et overslag:
Statens tjenesteproduksjon er jevnt over lite kapitalintensiv. For å estimere verdien av en del tjenester som barnehage og skole antar jeg at de koster 1.2 millioner pr ansatt pr år som da dekker inn lønn, husleie og rekvisita til jobben. Tjenestene en gjennomsnittlig nordmann mottar fra staten er nedenfor:
Statspass/statsundervisning: 20 års pass/skolering holdt av i snitt 1/8 person: 3 millioner.
Sykehjem: 240 døgn av kr 2000: 0.5 millioner.
Sykehus: 40 døgn av 12.000: 0.5 millioner.
Pleie og omsorgstjenester: 0.3 millioner.
Forsikring mot uførhet: 0.5 millioner.
Pensjon: 3.5 millioner.
Veier: 0.6 millioner
Fastlege/Brannmann/politi ( til sammen 32500 stk): 0.6 millioner
Vann, avløp, renovasjon: 0.4 millioner.
Diverse statskultur, idrettshaller m.v: 0.7 millioner
Samlet verdi av statens tjenester for en gjennomsnitts innbygger er m.a.o 10.6 millioner kroner og prisen som betales for dette er 25 millioner. Overslaget indikerer at en gjennomsnittlig nordmann taper snaut 15 millioner på statsdriften. Videre er det en multiplikatoreffekt på 0.4 på bidrag til staten. Dvs for hver krone som betales til staten får man 40 øre tilbake.
Noen vil kanskje forsøke å pynte på regnestykket til statens fordel. For å imøtegå disse vil jeg peke på en del forhold som indikerer at regnestykket er verre for borgerne:
Mange tjenester som barnehage og skole brukes kun fordi de er gratis. Dersom borgerne ble tilbudt varen til statens kostpris ville de isteden valgt billigere løsninger som familiebarnehager, dagmamma, hjemmeskole o.l. Verdien av tjenestene for borgerne er ikke mer verd enn de billigere alternativene de ville valgt. I andre tilfeller kan det være at borgerne ville foretrukket tjenester av annen kvalitet til samme eller høyere pris. Det er det ikke anledning til og borgernes økonomiske ressurser blir dårligere utnyttet.
En del statlige «tjenester» er direkte skadelige for folk flest. Eksempler kan være tollere som gir dyrere mat, obligatorisk skole som for noen blir å betrakte som et fengsel, valutamanipulasjonen og forskrifter som kompliserer og fordyrer næringsdrift. Dette burde legges inn i overslaget som negative tjenester som altså reduserer verdien av den statlige tjenesteproduksjonen.
Skattene trekkes i stor grad fra av næringslivet. Videre går også de personlige skattene ut over befolkningens investeringer i næringsvirksomhet. Ved siden av tapte formuer rammer lavere produktivitet befolkningen i form av dyrere varer og tjenester og lavere lønninger mange ganger verdien av skattene som drives inn. Over tid blir det en betydelig rente og rentes rente over et livsløp på skattetapene. En, forsiktig anslått, annuitet på 2% øker anslaget på borgernes tap over et liv fra 15 til 35 millioner kroner.
Noen vil kanskje noen hevde at tapene legitimeres fordi det skjer en overføring fra de rike til de fattige. Men de store tapene gjør alle fattigere. Dette rammer de som har minst hardest.
Noen vil kanskje hevde at materielle verdier er uviktige. Men en hensiktsmessig tjenesteproduksjon dreier seg også om tid og livskvalitet. Høyere produktivitet gjør det lettere å prioritere fritid.