Jens Bjørneboe var en som satte pekefingeren på urettferdighet, det var alt fra skole, fengsel til landssvikoppgjør. Han tok de svakeste sitt parti, det var kontroverser og stormen raste rundt han. Alle hadde sin mening om Bjørneboe, enten elsket de han eller så hatet de han. Men han sto klippefast og vek ikke en tomme.
Han gikk bort for over 40 år siden. Norge har endret seg mye, vi har blitt rike på olje, veldig rike – men har samfunnet blitt noe bedre?
I dag har vi ikke slike stemmer
Samfunnsdebatten har fått en senket takhøyde og man kan ikke stå oppreist lenger. Rake rygger tilpasser seg og gjør seg interessante for kulturstøtte og andre goder. De vil leve det gode liv og ser lite lønnsomhet i å kjempe. De risikere for mye ved å stå alene, vi har eksempler på hva som skjer om man sier noe feil, da står de høye stemmer i kø og en blir utestengt fra det gode selskap.
Da er det bedre å lukke øynene og tenke – det er ikke mitt problem.
Kanskje de lyttet til Jens Bjørneboes god råd:
Ti bud til en ung mann som vil frem i verden
I
Det første bud er ganske lett.
De som er flest har alltid rett.
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene………
Jens Bjørneboe ble født i 1920 i Kristiansand og døde på Veierland i 1976, en sommerøy utenfor Tønsberg. Han levde et liv med opp- og nedturer, med et høyt rusmisbruk og tunge depresjoner. Til slutt ble livet for vanskelig og han tok det for egen hånd. Han hviler på Veierland kirkegård og kan se ned på sitt hjem, det kjøpte han av Ole Paus, huset er nå sommerbolig for datteren og hennes mann Dag Solstad
Hva ville Bjørneboe ha satt pekefingeren på i dag?
Han ville nok belyse problematikken rundt minoritetsungdom, de som vokser opp uten en fremtid, slike som ser opp til tyrenakken i BMW, han som gir dem penger for å levere pakker. En oppvoksende generasjon som man ikke vil vite av og når problemene blir så store at politikere ikke lenger kan lukke øynene, slenger de ut noe penger og det blir stille en stund.
Dette ville nok ha interessert en uredd mann som Jens Bjørneboe.
Men en ting ville han ha satt under debatt
I en oljesmurt økonomi så er det lett å kjøpe seg bort fra problemer, vår håndtering er NAV og de betaler i alle retninger. Det har blitt vår tids problemløsning. Men hvordan opplever den enkelte av å gå i ring hele dagen og ikke ha noe å gjøre, hva er vitsen med å stå opp – hvis det ikke er noe en skal?
De får nok til å overleve, men det er ikke noe verdig liv. Vi andre ser på dem som snyltere, at våre skattepenger går i lomma på de som driver dank. Noen ville heller ha en jobb, men de har blitt utstøtt. Det er ikke plass for dem, folk skal være like og de som ikke er det har en ikke bruk for. De får en sjekk i posten og må fylle dagen sin med tidsfordriv, slik som internett, puben eller å stirre i veggen. Over tid blir de passive og kommer aldri i aktivitet igjen, de blir formet inn i et liv der en går i ring og kommer aldri ut av den.
I Bjørneboes tid var det eieren som drev butikken og han hadde plass til Eivind Beinlaus, han kunne sette inn i hylla eller feie gulvet. Da var dørene ulåste og en kunne være til nytte. Skoletapere ble sendt til sjøs, men i dag er det Ritalin, spesialpedagog og PP-tjeneste. Der selv den mest voldelige skal forstås. I Bjørneboe sin tid fikk slike en på trynet. I dag så er det greit at elever slår læreren, men hvis han slår igjen blir det bråk.