Jeg kommer meg litt seint i seng i natt. Jeg leste i både VG og Dagbla’ at knivstikkeren i Vadsø anses psykotisk og følgelig strafferettslig utilregnelig – og da kunne jeg ikke dy meg:
Når «dommere i legefrakk» (de sakkyndige) har sagt sitt, har vi legfolk ikke faglige forutsetninger for å ta stilling til deres konklusjoner.
Noen – for oss skjelsettende prosesser – har likevel engasjert en opplyst opinion i en slik grad at det er vanskelig å slå seg til ro med «(retts-)psykiatrisk anestesi».
Prosessen mot Hamsun er i ettertid blitt endevendt av flere, og bekvemmelighetsaspektet ved å frakjenne den aldrende forfatter innehav av sine sjelsevner fullt intakt, for som samfunn å kunne leve videre med hva han hadde gjort og skrevet, fremstår i ettertid som nokså uomtvistelig.
I forbindelse med rettsaken mot Breivik ble også filosofers betraktninger over spørsmålet: «om ondskap fins» sentralt. Ved utskifting av de første sakkyndige, som ville finne ham utilregnelig, dukket spørsmålet opp om dette skjedde av den grunn at det ville være utålelig om en slik konklusjon ble stående.
I så tilfelle ville jo vi – som samfunn – være skyldige i å ha skapt ham, og gjort ham til et produkt av alle de faktorer i hans liv, som flere forfattere i sine bøker har belyst – fra barndom til bomben/skuddene smalt.
Både her til lands, og i forbindelse med atskillige saker i Sverige og Tyskland, har vi i den senere tid fått inn på livet (for noen; bokstavelig talt) en form for knivstikkende utagering som på ingen måte kan anses som uttrykk for mental sunnhet; – men det faller disse linjers skriveknekt vanskelig å slå seg til ro med tanken om at atskillige unge liv har fått sine bråe endelikt grunnet (utelukkende) psykisk sykdom.
Er det bare i gjerningsmenns sinn man må diagnostisere «årsakene» til hva som skjer? Kan det hende at vi, i vårt sløvsinn, ikke er i stand til å se et «rationale» i den/de «grunn/-er» til at kniven svinges, gjerne i situasjoner hvor oppholdstillatelse er uavklart eller avslått.
To ganger på Valdresekspressen, med øks i fly inn for landing i Bodø, mot 17-18 åringer på butikkjobb i Kristiansand og Vadsø, mot mor og sønn på IKEA i Sverige – og mot 2 unge afghanere for hvem Trondheim ble en farligere by enn Kabul, m.fl.
Fra legmannens (i både jus og psykiatri) synsvinkel melder dette spørsmålet seg: Er det et «rationale» vi verken kan eller vil se som kommer til uttrykk når kniven svinges?