Sylvi Listhaug er ikke ferdig i norsk politikk. Tvert imot, hun er knapt midtveis. Og det bærer også boken «Der andre tier» preg av.
Sylvi er oppvokst på gård inne i Storfjorden på Sunnmøre. Hennes forhold til farmoren vies plass, og det er fra farmoren det mye omtalte korset om halsen hennes stammer fra. Hvor kristen Sylvi er selv, blir hengende litt i luften. Hun vektlegger at det er en privatsak.
Listhaug har vært målbevisst hele livet, virker det som. Egenrådig, men med evne til å samarbeide. Det var ikke innvandring som fikk henne inn i politikken, men eldreomsorg. Det var aldri noe annet enn FrP.
Boken handler om henne, men hun forteller likevel ikke så mye om seg selv. I det minste ikke eksplisitt. Det er noe tilbakeholdent, nesten utålmodig i fortellingen, hun antyder en del, lar det stå litt uavklart. Men hennes egen fortid virker ikke å interessere henne så mye. Hun ser fremover selv i en bok som skuer bakover.
Hun skriver at hun tror det er en mening med alt. Det første kapitlet heter sågar «Alt skjer av en grunn». Hun gjentar det ofte. Som om det er en skjebne eller et kall. Men positivt, det gir henne kraft, en nesten overmenneskelig kraft.
Det er ingen utleveringer av interne stridigheter i FrP i denne boken. Alt er polert og tilrettelagt for Listhaus neste steg. Hun trenger et samlet parti bak seg. «Jeg tror alt skjer av en grunn. Hvorfor vil tiden vise,» avslutter hun kapitlet om avgangen som justisminister.
Det er liten tvil om hva det er hun har i tankene. Alle vi som følger med tenker det samme: Hun vil bli partileder. Men hun skriver det aldri med rene ord.
Det som ikke står i boken
Denne overtakelsen er det neste store. Det må skje på riktig måte. Siv Jensen må selv finne ut at nok er nok, og deretter peke på en annen. Og det er slett ikke umulig at hun peker på nettopp Sylvi. Men det kan bli opprivende for FrP. For er egentlig Sylvi en liberalist slik partiet en gang ble stiftet? På pressekonferansen sa hun at FrP var nettopp et liberalistisk parti, til forskjell fra Sverigedemokraterna, som er nasjonalister. Men hun tok heller ikke avstand fra at hun selv var en «populist». Hun lar det også henge i luften.
Hva blir FrP under Sylvis ledelse? Aner hun det selv, ennå?
Egenskapene, visjonen, rollen, ansvaret
Sylvi beskriver i boken en ro som kommer over henne i de vanskeligste situasjoner. Det begynte med en voldsom nervøsitet i månedsvis før en valgkampdebatt på NRK i 2005, men da hun gikk inn i studio, var hun helt rolig. Og nå er det blitt slik. For alle andre kan det nesten virke som hun går inn i en transe. Hun blir teflon for skjellsord og kritikk. Det irriterer journalister og motstandere grenseløst.
Hun hever seg over dem.
På nært hold kan det nesten være noe lett magisk med Sylvi Listhaug. Hun virker overbevist om hva hun vil, hva Norge skal og at hun bør ha en sentral rolle. Hun er definitivt ikke dusinvare.
Boken er som sagt snill med de hun trenger å ha i ryggen i årene som kommer. Skal dette bli «stort», og det ønsker hun åpenbart, må hun bygge allianser i partiet, og inn mot Høyre – og hun frir også til Senterpartiet, eller i det minste til deres velgere.
Men det er også en «hovedfiende» i dette bildet, og han heter Jonas Gahr Støre. Det er åpenbart ham hun skal vokse i kontrast til. Hun skriver at han ikke er skikket til å bli statsminister. For Støre er dette en voldsom fornærmelse, at han personlig skulle være uegnet. Det kan bli hett mellom dem i årene som kommer.
Nå skal skillelinjene frem, ikke mer kos i en klubb for de tverrpolitisk privilegerte.
I forventningen om en «saftig» politisk bok, er nok Der andre tier en liten skuffelse. Hun skriver med påholden penn, både om seg selv og om politikken. Hun må det, med så store ambisjoner som hun har.
Derfor er også boken mer utleverende enn en overflatisk lesning vil gi inntrykk av. «Min tid har så vidt begynt,» kunne kanskje vært en mer passende tittel.
Kagge forlag, 265 s.
[socialpoll id=»2524393″]