Den 30. august publiserte Antirasistisk senter en omtale av mediekanalen Resett.no ved navn «Lurås’ Evangelium». I artikkelen kritiseres bl.a. min kronikk: «Et folk som har mistet sine følelser og selvopprettholdelse har ingen fremtid». Artikkelforfatteren skriver bl.a.:
«Som forlengelse av denne innledningen må nevnes en tekst av filosof Sverre N. Andersen, som kunne handlet om rasismens psykologi, men som tipper over da den nærmest begynner å promotere den»
Antirasistisk senter starter kritikken ved å indikere at kronikken handler om «rasismens psykologi». Dette er en underlig merkelapp å gi kronikken og reflekterer forfatterens forenklede tankeunivers som deler mennesker og meninger inn i henholdsvis rasister eller antirasister. Tema for kronikken er menneskelige følelser og hvilken betydning følelser i det tabubelagte spekteret har for våre liv. Sentrale psykologiske studier viser at mennesker på tvers av alle kulturer har syv karakteristiske følelsesuttrykk. De syv grunnfølelsene er: Glede, overraskelse, forakt, sorg, sinne, avsky og frykt. Dette er verken godt eller ondt. Verken rasistisk eller antirasistisk. Det er bare en stadfestelse av hvilke grunnfølelser mennesker over hele verden har.[1]
De fleste av våre grunnfølelser er krevende å kjenne på og ha kontakt med. Aller helst vil vi bare føle glede hele tiden, men slik er ikke livet. Livet har begrenset varighet og inneholder utfordringer, lidelse, sykdom og til slutt død. Hensikten med våre grunnfølelser er å hjelpe oss å takle livets utfordringer, overleve og blomstre som enkeltindivider og samfunn. For eksempel: Hvis vi mister et nært familiemedlem, så gråter vi og uttrykker vår sorg ved begravelsesritualer. Oppstår det en uventet begivenhet lar vi oss overraske og hvis vi blir urettferdig behandlet eller frastjålet en eiendel blir vi sinte.
Jeg er tydelig på og advarer mot at enkelte følelser kan misbrukes. For eksempel at den sammensatte følelsen hat kan oppstå eller bli misbrukt som følge av politisk eller religiøs hjernevask og føre til at normale mennesker begår inhumane handlinger.
Videre beskriver jeg hvilken funksjon frykt og bekymring har for å varsle om fare og mobilisere våre ressurser. Til slutt omtaler jeg fremmedfrykt. Fremmedfrykt er et premiss for alt liv.[2] Det er verken godt eller ondt. Det er bare en grunnsannhet for alle mennesker og dyr. En løveunge som ikke er redd for krokodiller kan miste livet.
Hensikten med å beskrive følelsene i den tabubelagte delen av spekteret er å hjelpe mennesker å akseptere at disse følelsene er helt naturlige og at de ikke bør avskrives som noe irrasjonelt eller skadelig. Hvis du blir redd når en fremmed person inviterer deg hjem sent en kveld, så er det viktig å lytte til den følelsen og agere på en rasjonell og fornuftig måte. Likeledes, hvis du opplever at du blir urettferdig behandlet, så er det viktig å gi tilbakemelding om dette på en saklig og tydelig måte. Og hvis mennesker blir redde fordi de demografiske endringene i Oslo og Norge skjer så raskt at det skapes parallelle samfunn med alternative verdinormer, så er det viktig å forholde seg rasjonelt til denne følelsen og ikke avskrive den som rasisme.
Artikkelforfatteren siterer i denne forbindelse til min kronikk:
«Vi har derfor ikke det naturlige forsvarsverket evolusjonen har utrustet oss med – sinne for å markere grenser rundt vår eiendom, hat mot parasittisk oppførsel og frykt mot fremmede som overtar vårt livsgrunnlag og erstatter vår kultur og våre verdier»
Et trygt og inkluderende samfunn er avhengig av at alle innbyggere har en felles verdiplattform og respekterer landets spilleregler. Hvis det oppstår parallelle samfunn med alternative spilleregler, kan statens voldsmonopol utfordres og mennesker kan ta loven i egne hender og selv dele ut straff til mennesker som de mener bryter reglene. Slik kan vi ikke ha det i Norge. Voldelig hevn grunnet æreskrenkelser eller brudd på religiøse eller kulturelle normer er fullstendig uakseptabelt. Likeledes må det være nulltoleranse for blind og uprovosert vold utført av gjenger mot uskyldige og intetanende ofre, som vi har lest om de siste dagene. I enkelte miljøer har også uberettiget bruk av trygdeytelser og mistillit til politi og ordensmakt utviklet seg. Dette undergraver vår samfunnsmodell som er basert på tillit og dugnadsånd. Artikkelforfatteren er godt kjent med disse utfordringene og at dette kan knyttes til for raske demografiske endringer. Hun skriver:
«Jeg og alle andre er ikke ukjente med utfordringer i visse miljøer og vi snakker faktisk en hel del om det, inkludert med dem det gjelder»
Likevel forsøker forfatteren å innbille sine lesere at undertegnede siktet til små barn på et fotballag, da jeg omtalte fremmede som bl.a. erstatter vår kultur og våre verdier. Dette er underlig og viser at artikkelforfatteren lever i sin eget forenklede univers, der meningsmotstandere automatisk tillegges absurde meninger. Jeg håper at Antirasistisk senter kommer seg opp fra skyttergraven og isteden kan bidra til en kunnskapsbasert og opplyst debatt.
[1] http://www.apa.org/science/about/psa/2011/05/facial-expressions.aspx
[2] Robert B. Zajonc, «Mere Exposure A Gateway to the Subliminal», Current Directions in Psychological Science 10 (2001): 227.