Hva sier det om norsk politikk når et parti, som knapt klarte å karre seg over sperregrensen ved siste valg, kan sette det politiske Norge på hodet og dominere mediebildet så til de grader og i ukesvis?
Vel, det sier noe om valgordningen og den destruktive mindretallsparlamentarismen vi har i Norge. Men ærlig talt, har ikke media viktigere ting å skrive om og politikerne viktigere saker å bruke tid på?
For enhver nasjon er det to politikkområder som må komme foran alle andre. Det er landets og befolkningens sikkerhet. Og det er landets økonomi og verdiskapning. Uten sikkerhet og penger, ingen skole, barnehage- eller sykehjemsplasser.
Dersom det ikke er lagt klare og robuste strategier for å ivareta landets sikkerhet og fremtidige verdiskapningsevne har det liten hensikt å diskutere øvrige politikkområder, langt mindre om Knut Arild Hareide klarer å trekke Krf til høyre eller til venstre.
Om vi får et regjeringsskifte spiller faktisk liten rolle. Det har liten eller ingen betydning verken for sikkerheten eller for fremtidig verdiskapning. Begge deler blir neglisjert like grundig både av venstre- og av høyresiden i norsk politikk.
Til tross for det massive propagandaapparatet rundt den allierte fellesøvelsen Trident Juncture, og til tross for at regjeringen prøver å overbevise våre allierte, egen befolkning og trolig også seg selv om at det norske forsvaret er fullt på høyden og at den allierte bistanden i en krisesituasjon er garantert, er realiteten den motsatte.
Landets og befolkningens sikkerhet er blitt neglisjert av gjentatte regjeringer ledet både av Arbeiderpartiet og Høyre. Sikkerhetsbalansen er forrykket i vår disfavør og spenningsnivået i våre nærområder er høyere enn på en mannsalder.
Dette skyldes delvis en langvarig oppbygging av russisk militærmakt siden 2002, og en mer aggressiv russisk utenrikspolitikk siden 2008. Men like mye skyldes den labile situasjonen at gjentatte norske regjeringer av ulik farge systematisk har bygd ned vår egen forsvarsevne.
At Solbergregjeringen med alle midler har søkt å vri seg unna 2%-vedtaket i Nato for å bygge forsvaret opp igjen, synes å bekymre få i Stortinget bortsett fra noen musepip i ny og ne fra Sp.
At dette har gjort oss enda mer avhengig av amerikansk og alliert bistand i en tid hvor sannsynligheten for slik bistand er redusert synes dårlig forstått av våre folkevalgte, i den utstrekning de i det hele tatt er opptatt av Forsvaret.
At den politiske korrekte, men klart Trump-fiendtlige retorikken til norske regjeringsmedlemmer, ledende stortingspolitikere og norske media ikke akkurat bidrar til å øke mulighetene for amerikansk bistand om vi skulle trenge det, vitner om både arroganse og ignoranse.
Og kan det være så vanskelig for Forsvarsdepartementets Avdeling for forsvarspolitikk og langtidsplanlegging å forstå at bruddet med de selvpålagte norske restriksjonene knyttet til base- og øvelsespolitikken imøtekommer amerikanerne og britenes ønske om norsk territorium som fremskutt forsvarslinje mot øst, men provoserer russerne og øker spenningsnivået og faren for at Norge kan bli gjort til krigsskueplass og objekt for stormaktenes interesser?
Som en følge av denne høyrisikable omleggingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk er vi allerede langt inne i en konfrontasjons- og eskaleringsspiral som har likhetstrekk med den farlige tidlige fasen under den kalde krigen.
Russerne prøveskyter i disse dager kryssermissiler i havområdet utenfor Midt-Norge. Det er midt i samme område hvor den allierte storøvelsen Trident Juncture pågår med faren for misforståelser, konfrontasjon og eskalering det innebærer. Det er midt i et område med flere norske oljeinstallasjoner, noe som sender et signal om at russerne kan skru igjen oljekrana når de vil.
Det er første gang russerne øver så langt sør i våre nærområder og attpå til med de nye presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler som vi ikke har noe forsvarsmiddel mot. De kan nå ethvert vitalt mål i Norge i løpet av 3-4 minutter.
Dette representerer en særdeles alvorlig utvikling. Norge ligger midt i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss. Situasjonen har likhetstrekk med Cuba-krisen i 1962. Og det eneste norske media og norske folkevalgte er opptatt av er om Hareide går til høyre eller til venstre!?
Befolkningens sikkerhet neglisjeres av ansvarsløse politikere. Det så vi 22. juli 2011. Den utbredte inkompetansen og manglende prioriteringer ble ettertrykkelig slått fast av Gjørv-kommisjonen.
Landets sikkerhet blir heller ikke prioritert til tross for at det lenge er advart om konsekvensene av en slik hodeløs forsvars- og sikkerhetspolitikk. Riksrevisjonen har dessuten påpekt alvorlige mangler i gjentatte rapporter. Men ingen ting skjer!
Er Stortinget egentlig en strutsefabrikk?