Gjennom alle mine år som tolk har jeg møtt mange takknemlige flyktninger. Noen får det som et veldig stort sjokk at alt av trygghet blir ivaretatt, og de blir svært takknemlige. Men det gjelder ikke alle. Jo mer egoistiske vi blir, desto mindre takknemlige er vi for de godene vi får i livet.
Det å vite at dine barn er trygge uansett hvor lite penger du har, er en fantastisk følelse. Spesielt når du vet at barna hadde hatt få sjanser til å overleve i eget hjemland. At skolene i Norge er gratis bidrar til at mange bekymringer forsvinner. At vi også ikke har en reell fattigdom, men en relativ fattigdom er med på å senke bekymringsnivået.
Jeg har observert at flyktninger som har levd i absolutt fattigdom begynner å ta ting for gitt i Norge etter en stund. Godene blir mange. Tryggheten blir en selvfølge, og pengene strømmer inn. De vet at de har krav på alt det de trenger, og trenger derfor ikke vise takknemlighet for staten Norge. Dette gjelder selvsagt ikke alle. Det er ganske mange som år etter år viser sin takknemlighet for landet som har gitt dem trygghet. De viser dette med ord og handlinger. Men det er likevel mange nok som tar for gitt at de nå har kommet til et godt land. Disse står klare på Nav-kontorene og krever sitt.
Jeg husker en ung mor som fikk familiegjenforening med sine barn. Hun fikk hus, penger til etablering, og en god del andre goder vi andre kan bare drømme om. Denne moren brøt ut i gråt fordi saksbehandleren på Nav mente at hun måtte kjøpe brukte sykler til sine barn. Hun mente at det var en uverdig behandling av folk Norge hadde invitert inn. Som tolk har jeg ikke lov til å blande meg inn, og jeg må bare tolke direkte sitater.
I en annen setting tolket jeg for en mor som sa takk i hver eneste setning. Hun følte en enorm takknemlighet for å slippe å se sitt barn dø fordi hun ikke hadde penger til sykehusopphold. Denne moren vet hva Norge har gjort for henne. Norge reddet hennes barn, og trolig hennes psykiske helse. Hun i motsetning til den andre moren, har aldri utviklet stor kravmentalitet som gjør henne sulten på mer. I dag er hun en skatteyter som hver eneste dag gjør sitt ytterste for å bidra til felleskapet. Hennes motivasjon? Hun skal betale tilbake det Norge har gitt henne.
Mangel på takknemlighet skader integreringen
Når flyktninger glemmer hvor de har kommet fra, er det stor sannsynlighet for at de også har falt inn i kategorien egoistisk. Mange av dem vil ikke lenger føle en forpliktelse til å bidra. Jeg har hørt flyktninger si at de har slitt nok i sitt land, og nå som de har kommet til et land som har mer enn nok penger og folk i arbeid så kan de slappe av. Og det gjør dem jo. Bare se den lave arbeidsdeltagelsen mange innvandrere har.
Når vi har beveget oss langt fra vår naturlige tilbøyelighet til å kjenne på naturlige følelser som takknemlighet, blir vi også ofre for egoisme og utvikler blindhet for det gode vi ser rundt oss. Blikket vendes kun utover for å se hva mer omstendighetene kan gi oss. Vi glemmer å vende blikket innover for å se hva som allerede er vårt av goder. Denne type perspektiv gjør oss ufølsomme overfor andre og forsterker vårt tunnelsyn. Dette tunnelsynet gjør det vanskelig å føle på lykke og tilfredshet.
Forskningen viser dessuten at takknemlige mennesker er mer lykkelige enn utakknemlige surpomper. Selv våkner jeg noen ganger og er bare takknemlig for å våkne til friske unger og et varmt hjem. Hver eneste dag er preget av at jeg kan bevege meg fritt i et land der jeg slipper å frykte for livet til barna mine. Å få muligheten til å ha en jobb samtidig som jeg kan oppdra barna mine, er en fantastisk følelse. At alle mine rettigheter som kvinne blir ivaretatt, er motivasjonen min bak å ivareta andre kvinners rett til å leve et fritt liv.
Husneger, ikke bra nok utlending
Det er to av de mange ordene man risikerer å få slengt etter seg om man våger å påstå at Norge er et fantastisk land, som også er verdt å vise takknemlighet for. Husneger fordi man sitter på samme bord som vertslandet. Ikke bra nok utlending fordi andre har satt standard for hvordan vi skal oppføre oss. Må vi til enhver tid si takk for at Norge ga oss en mulighet? Dette spørsmålet fikk jeg av en ung frustrert gutt. Han representerer en stor gruppe som irriterer seg over å måtte være takknemlige.
Jeg mener ikke at man trenger å gå rundt å takke for alt. Det passer ikke alle, men å faktisk vise at man ikke tar mulighetene og godene for gitt bør være en selvfølge. Alle i Norge trenger egentlig å vite at de er noen privilegerte sjeler om bør si takk litt oftere.
Takk Norge, for at jeg kan være meg.