KrF er delt. Sosialistene tror, kanskje med rette, at et høyrevridd KrF vil skrumpe inn til et vestlandsparti med kun ett stortingsmandat. Allikevel varslet deres røde avgående leder umiddelbart at retningsvalget forplikter ikke bare for denne perioden, men også for neste. Hvorfor gjorde han det?
Korsfestet han KrF? Hareide tror høyrevridningen betyr en sakte død for KrF. Hans støttespillere betviler landsmøtets legitimitet. Venstreblokken mener seg forledet av Rogaland, sviktet av sykdom og lurt av Ernas abortløfter. Hvorfor velger da deres overhode spontant å frasi seg muligheten for omkamp før etter neste stortingsperiode?
Og nå i kveld kommer han med sitt siste innspill, dagen etter at han tapte på landsmøtet: Jeg er ikke ferdig, nødvendigvis, er det han sier. Om regjeringsforhandlingene bryter sammen, fastholder Hareide at han er klar til å fortsette som partileder, skriver NTB.
– Ja, hvis de ikke fører fram, er det naturlig at jeg leder de sonderingene som eventuelt skal gå til andre partier, men nå respekterer jeg det valget partiet har gjort og jeg håper vi lykkes med det, sier han til NRK lørdag.
Han har ikke tenkt til å gi seg. Det er åpenbart.
Det han klamrer seg til er at regjeringsforhandlingene med Høyre, Venstre og FrP bryter sammen. Han kommer til å jobbe i kulissene for at partiet skal stille så store krav at nettopp det skal skje. Men hva om Ropstad likevel lykkes til tross for at han aktivt vil motarbeides av sin egen, fortsatt formelle leder? Er da epoken Hareide slutt?
Kanskje ikke. Om Erna forener FrP og KrF i regjering, er det langt fra utenkelig at Hareide gjenoppstår som leder av det nye verdisosiale partiet «Kristendemokratene». Et høyrevridd navn på et venstrevridd parti som tar med seg halve KrF og hele dets landsdekkende infrastruktur. Samt hvor da KrF i fremtiden reduseres til Hareides tidligere postulat; et marginalt parti rotfestet kun i bedehusmiljøene og israelvennene i vest.
Dette er en «utrolig» epoke ikke bare for KrF, men i norsk politikk. Hareide og Bondevik jobber videre..