Da Gulliver kom til lilleputtenes land oppdaget han at det der hersket en voldsom strid mellom dem som ville kutte egget i den butte eller den spisse enden. Gulliver ville trolig kjent seg godt igjen i Norge. Her er politikk erstattet med et absurd spill hvor kun de som er aktive på banen klarer å vise frem et engasjement, alle fornuftige mennesker i krevende jobber må derimot riste på hodet.
Det absurde fremkommer kanskje best ved at man nå i fem har hatt en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet. Samtidig har pengebruken være ellevill, og innvandringen har vært rekordhøy; en politikk som anno 2013 ville vært å beskrive som en rødgrønn drøm.
Det mest kontroversielle feltet har hele tiden vært innvandring, saken ble da også av velgerne kåret til den viktigste ved valget i 2017, likevel understreker her opposisjonspartiene Ap og Sp at de står for en vel så streng innvandringspolitikk som regjeringen.
Det de reagerer på er språkbruken, til en avgått statsråd.
Samtidig utbasunerer norske politikere ved enhver anledning at klimasaken er den viktigste saken for dem. Dessverre for dem er det også en sak som er hinsides norsk politisk kontroll. Norske klimagassutslipp utgjør en promille av de globale utslippene, legg ned Norge og den globale oppvarmingen bremser i fjorten dager.
Med dette bakteppet lanserte så Knut Arild Hareide høstens politiske drama: Etter fem år som støtteparti for Erna Solberg, mente Hareide brått at han i kristendommen og kjærlighetens navn ikke hadde annet valg enn å vende seg mot Sp og Ap. Landsmøtet hans viste seg imidlertid å være like ondskapsfulle som Solberg, og vendte seg derfor mot henne. Dermed venter nå Hareide i kulissene, i håp om at hans nestledere skal mislykkes med forhandlingene, slik at han likevel kan fortsette som nestleder.
Dette teatret utspiller seg etter et år hvor en nesten endeløs rekke med politikere har blamert seg privat. Giske, Tonning Riise og Skei Grande har alle en overstadig libido, mens Keshvari skriver falske reiseregninger. Og nå venter alle i spenning på at Akersgata får gått igjennom alle andre politikeres reiseregninger.
Men enhver kritikk av politikere i Norge blir gjerne møtt med to innsigelser. For det første blir det gjentatt som et munnhell at Norge har veldig dyktige politikere. For det andre blir det hevdet at gitt hvor bra vi har det i Norge, så kan ikke politikerne våre være så ubrukelige.
Til det første er det ikke annet å si enn at norsk politikk etterhvert er blitt en oppsamlingsplass for broilere som ikke har maktet å slå gjennom på andre felter. Kanskje er norske politikere fabelaktig intelligente, men trolig er de først og fremst ekstremt dyktige til å legge energi i å diskutere hvilken ende av egget man bør hugge løs på. Til det andre kan man si at dagens Norge først og fremst har tidligere politikere å takke for vår velstand. Allerede på sekstitallet la fremsynte embedsmenn som Jens Evensen grunnlaget for norsk oljepolitikk, og vi har kunnet høste rikt av dette.
Slik dagens politikere og embedsmenn legger grunnlaget for hvordan Norge vil være i 2050.
Skal man dømme etter hvilke saker de er opptatt av, og hvor lite kontroll de har med både buksesmekk og reiseregninger, kan det gå helt galt.