Den amerikanske kongressen blir delt. Demokratene overtar flertallet i Representantenes hus, mens republikanerne øker sitt flertall i Senatet. Dermed kan ikke demokratene true med riksrett, siden Senatet vil blokkere det.
Resultatet av mellomvalgene er balansert. Verken Trump eller hans motstandere kan forstå eller selge dette inn som en brakseier. Det er nærmest uavgjort. Blikket har allerede vendt seg mot presidentvalget i 2020.
Med en delt kongress kan Trump i valgkampøyemed komme styrket ut fordi han kan skylde på demokratene for å blokkere «nødvendig» politikk. Slik sett burde demokratene være noe bekymret over den «seieren» de fikk i går.
På CNN snakket de i natt om at «vi er et delt land», og at stammementaliteten («tribalism») rår. De rurale områdene heller sterk mot Trump og republikanerne, mens byer og forsteder dras mot demokratene. Mindre utdannelse, mer Trump, er analysen. I tillegg mangler han støtte blant de unge, blant kvinner og blant minoriteter.
Demografi og identitet
Stemningen på CNN var nokså god i natt. Flere av kommentatorene påpekte at dette lover godt for fremtiden. De unge blir jo eldre, og det blir flere minoriteter. Kort sagt, republikanerne vil dø ut.
Men det er for tidlig å trekke en slik slutning. De unge kan stemme slik de gjør fordi de er «indoktrinert», noe de deler med flere av de utdannede. Utdannelsen er nettopp i stor grad en holdningsfabrikk. Men unge mennesker kan «våkne». Med alder blir noen/mange klokere?
Det er en parallell mellom USA og Norge i disse dager. For demokratene og deres støttespillere i media fremstiller politikken som et «verdivalg». Man kunne høre det bli sagt at velgerne hadde gitt et signal om hvem de «ikke ville være». Det er en direkte beskyldning mot Trump og hans velgere om at de har «ufyselige» holdninger. Man lukker ørene for rasjonalitet og logikk og velger stivnakket å være «god», briste eller bære. Det samme var budskapet til Knut Arild Hareide.
CNN var ekstremt opptatt av å telle nye kvinnelige representanter, og hvorvidt kandidatene hadde koreansk, latinsk, svart, muslimsk og indiansk bakgrunn. Og om de var unge, motivert av metoo. Hvis de hadde disse trekkene, ble kommentatorene opprømt. Trump måtte nå ta hensyn til «kvinner» og minoriteter og unge fremover. De ville bli en maktfaktor.
Men hva slags samfunn og politisk dynamikk er det derved man heier frem og berømmer? Det kalles identitetspolitikk.
I en slik virkelighet overskygger din gruppetilhørighet alt annet. Du er kvinne, fra Korea, muligens lesbisk. Altså skulle du ha særskilte politiske ønsker ut fra det, og du kan/forventes å bygge allianser ut fra hvilken gruppe du er en del av.
De verste eksemplene på slik identitetspolitikk finner vi i multietniske stater i overgangen fra diktatur til demokratiske prosesser. Vi finner det i Midtøsten, i Afrika, på Balkan. Der er det ikke kvinner mot menn, LGBT mot heterofile, unge mot eldre, men prinsippet er det samme. Man er jezidi, sunni, shia, kristen, druser, jøde, hutu, tutsi etc. og det bestemmer hvilken politisk gruppe man har og hva man stemmer på, hvem man er for og hvem man er imot.
Det paradoksale er at det er de som i sterkest grad tar til orde for å oppløse nasjonalstatene og det opprinnelige nasjonale fellesskapet og «primærgruppen» som ønsker utviklingen av nye grupper velkommen. Det de ikke ser er at slik nasjonene hadde tilbøyelighet til å gå i tottene på hverandre slik har også disse «nye» identitetsgruppene det. Og hva slags samfunn skal det bli om de eldre skal sette opp mot de yngre, kvinner mot menn, koreaneren mot svarte, og jøder mot muslimer?
Svaret er enkelt: Det blir et veldig utrivelig samfunn. Det blir også endimensjonalt, ufornuftig, dysfunksjonelt og lite handlekraftig. Det blir et samfunn som blir besatt av seg selv og forskjellene og motsetningene og hvem man «er» i en kunstig oppstilling av det. Man mister også friheten til bare å være et individ, autonomt fra «gruppens» press. I Norge kunne vi tidligere være oss selv som individ, og det var bare de sjeldne gangene vi dro til utlandet at vi ble oppmerksomme på at vi tilhørte gruppen «nordmenn». Det var befriende, og noe vi nå er i ferd med å miste fordi «gruppene» vi tilhørere har kommet som en del av vår hverdag, i vårt eget land.
De politiske mediene
Fra tid til annen er jeg innom Fox News, men i natt så jeg stort sett på CNN. Klok av skade fra valgene i 2016 var programlederne og kommentariatet der forsiktige med å ta seieren på forskudd. De var nervøse, og det var ingen tvil om hva de var nervøse for. De håpet så innstendig at demokratene skulle vinne.
I USA er det knapt noen «uavhengige» medier igjen. Alle har tatt side. Fox News også for den del. Det slo meg at CNN ikke ville gjort ting stort annerledes om de formelt og helt eksplisitt sa at de var en del av Demokratenes politiske maskineri.
Man klarer ikke å late som lenger.
La fornuften seire
Dessverre kommer nok den samme utviklingen i Norge. Knut Arild Hareides «prosess» i KrF er bare et forvarsel. Vi har sett tendensene lenge. De som søker å bryte ned nasjonalstaten og det gamle fellesskapet stempler de politiske motstanderne som onde, hvite, gamle, eller bare som menn. Alle nye, «svake» grupper er bra grupper i deres verden. Og den «kampen» som de har iverksatt kjempes med hoder som ikke lytter til signaler eller ser på empiri.
De har bestemt seg for at de har rett. De er selvrettferdige. De er «indoktrinert».
Jeg beklager at det har blitt slik, men vi som ikke tror på luftslottet, vi som følger sunn fornuft (fordi vi satser på sunn fornuft i mangel på «utdannelse»), vi må også «kjempe».
Vi er midt inne i en kamp om de mest grunnleggende definisjoner på hva et sunt samfunn består av og hvilke «tilbøyeligheter» som ligger i menneskets natur.
Det handler ikke om hvem som er gode og hvem som er dårlige mennesker. De fleste har litt av begge. Det dette dreier seg om er hvorvidt vi skal løpe av gårde mot fremtiden med hodet under armen, eller om vi skal ha hodet der det hører hjemme.
På toppen.