Hvis Eivind Trædal og Lan Marie Nguyen Berg på alvor trodde at hele Norge ville bejuble eller tie stille annonseringen av deres ennå ikke nedkomne må de være dumme. Det er de ikke. Ved å eksponere noe privat til alle har de fått det skytset de trenger for å kunne beise samfunnet brunere enn det er.
På sosiale medier skrev ekteparet: «Til våren blir vi TRE. Det vokser en liten krabat i magen min! Det er ganske magisk Akkurat nå er den lille gutten eller jenta vår ikke større enn et lykketroll. Men i april er hen nok ganske mye større. Da får vi enda en grunn til å kjempe for ren luft og trygge skoleveier i Oslo».
Jeg fatter ikke behovet folk har for å eksponere barn for media. Enn si et ufødt barn. Å søke å få barn er en vakker og privat handling. Når barnet er født blir det personlig, angår flere. Familie og venner. Det er en universell begivenhet som må skånes for allmenheten inntil barnet selv eventuelt ønsker å søke begivenhetenes sentrum. Trædal og Berg er ikke stort bedre enn Anna Rasmussen, kjent for bloggen Mamma til Michelle. Det angår ikke det norske folk at kjendiser får barn. Og man skal ikke bli mer kjendis av å få barn.
I tillegg blir det ufødte barnet brukt i en kampanje for MDGs politikk. «Da får vi enda en grunn til å kjempe for ren luft og trygge skoleveier i Oslo». Dette ser de klart. De får håpe hen kommer til å stemme MDG, om partiet eksisterer i 2037.
Med den historikken Trædal og Berg har, visste de at det helt garantert kom til å komme den vanlige, elendige dritten på sosiale medier fra noen få med munndiare. Disse utsagnene blir så tillagt enorm vekt fordi de spres over nettet og smøres ut i mediene. Selv kan de da forholde seg stille.
Trædal klarer selvsagt ikke å sitte helt stille. Han skyter fra Twitter selv etter å ha sagt at han ikke vil uttale seg. «Beklager smilingen og mangelen på ydmykhet i anledning vårt svangerskap! Her har rett og slett rutinene sviktet». kommenterer han. Samtidig skriver han nok på en lengre tekst som snart blir publisert i Dagbladet, hvor han alt har fått publisert mange kronikker.
Over 25 000 ganger er VG-saken om hetsen delt. For en start for et ennå ufødt liv! Et svangerskap er en følsom, intim og risikabel prosess. Nå er den i tillegg allment kjent, lenge før den burde være det.
Trædal er selv en hater på nett. Skyter beskyldninger om en persons egenskaper fortere enn sitt eget tastatur. Han legger listen for å kalle noen rasister så lavt at de fleste holder kjeft. Henger ut folk i skjermdumper med den vanlige: Sletter deg nå, din rasist, på slutten. Men for en med skylapper og snevert verdenssyn har han god nok oversikt over hva en sannsynlig reaksjon på egne utspill vil være. Mannen er Norges Twitterkonge. Kjenner spillereglene.
Nå har han brukt sitt ufødte barn i en kampanje for å få oppmerksomhet og sympati. Det er rått, kynisk, manipulerende og ufølsomt.
Vi lever i en verden der det finnes ekkelt spy ytterst i kommentarfeltene på sosiale medier. Det forsvinner ikke over natten bare fordi ekteparet Trædal/Berg skal bli foreldre. Det vet de utmerket godt. Så jeg spør igjen: Hva hadde de forventet seg? Kanskje det de fikk.
Ekteparet fortjener selvsagt ikke hets. Ingen fortjener hets. Det er lett å ta avstand fra de verste kommentarene. Herved gjort! Men det er bare ord. Og ekteparet er godt vant til det. Konfrontasjon er ikke noe de skyr. Man kan si at de avvæpner konfrontasjon ved å la Trædal være den tapre ridder på Twitter, mens den mer profilerte Berg alltid møter motargumenter og presse med et påklistret smil. Det er en virksom taktikk. Som irriterer. Selv svarer de ikke på konstruktiv kritikk. Og Trædals metode er å blokkere, slik stemple mennesker i den offentlige debatten som rasister. Det verste du kan bli kalt. Han er en upresis hater/skytter.
Privatpersonene Trædal og Berg tilhører ikke offentligheten. Fortjener ro i sin nye følsomme og intime situasjon. Men de har selv smøret det private og offentlige sammen. Og det har de gjort uten å spørre hen som ennå ikke er i verden om det var greit.