Så skjedde det nylig et islamistisk terrorangrep i et ellers sivilisert samfunn, denne gang igjen i Melbourne i Australia. Dette er jo langt fra Norge, slik at vi kan vel bare slappe av? Neppe. I PSTs åpne trusselvurdering for Norge 2018 heter det:
– Personer og grupper inspirert av ekstrem islamistisk ideologi vil være den primære terrortrusselen mot Norge det kommende året. Det vurderes som mulig at det vil forekomme forsøk på terrorangrep.
Politiets handlemåte
Hvis man ser et videoklipp fra dette terrorangrepet vil jeg påpeke enda en bekymring for vår del også, og da utover den islamistiske terrortrusselen i seg selv: Den polititaktiske handlemåten.
Jeg har all sympati med tjenestemennene på stedet som var i en svært krevende situasjon. Men å forsøke å nedkjempe en mann som angriper med kniv ved å bruke køller/batong i det som ikke kan oppfattes som annet en pågående terrorhandling, viser en skremmende risikoatferd på vegne av egne og publikums liv. Til deres unnskyldning har de nok mest sannsynlig handlet etter innlært prosedyre som er et «mykt», sivilt politi verdig.
Det samme ville nok skje i Norge, selv om vil har fått en såkalt PLIVO-instruks: Enkelt sagt skal politiet gå i direkte bevæpnet aksjon for raskest mulig å få kontroll på en livsfarlig situasjon. Bl.a. er «Utøya 22. juli» en del av bakteppet for dette.
Derimot vektlegges i Norge en grunnleggende politikultur om at skytevåpen kun er aller siste utvei etter at mer skånsomme maktmidler forgjeves er forsøkt («den tilbakeholdne tradisjonen»). Det er likevel adgang til å benytte skytevåpen «uten omveier» når dette er åpenbart. Den defensive holdningen er likevel så rotfestet i politiets tenkemåte, at den også påvirker situasjonsforståelsen der offensiv taktikk er opplagt. Man blir over-defensiv.
Handlekraft
Gjerningsmannen i Melbourne, også om det var i Norge, burde umiddelbart blitt nøytralisert gjennom bruk av skytevåpen så lenge det ikke var noen tegn til overgivelse. På gaten lå skadde mennesker som ikke kunne hjelpes trygt på stedet, da politiet brukte dyrbar tid på en «heroisk» lavskalatilnærming for å løse oppdraget. Et av terrorofrene døde. Den islamistiske terroristen ble omsider skutt av politiet, også han døde. Det var det som måtte til i denne situasjonen, reell handlekraft for å oppnå kontroll.
Bevæpningsutvalgets flertall om å opprettholde et ubevæpnet norsk politi, selv i disse terrortider, er et skremmende sterkt signal om at den tilbakeholdne tradisjonen skal gjelde så å si for enhver pris. I utvalget satt det en eneste ekte politimann. Han var mindretallet som gikk inn for generell bevæpning.
For polititjenestemannen/kvinnen i Norge vil PLIVO-mentalitet og den defensive grunntankegangen antagelig være uhåndterlige stressmomenter når sivile liv skal reddes ved en terrorhandling. Hva vil samfunnet egentlig? Skal jeg la våpenet bli liggende igjen i bilen?
Den enkelte må nok klare seg som best man kan, hvis noe slikt skjer f.eks på Karl Johan i Oslo eller på Torgallmenningen i Bergen. Vi kan ikke forvente et handlekraftig politi. Se klippet fra Melbourne om igjen. Det er dette vi har i vente.