Vi lever i en tid der ytringsfriheten stadig angripes. Et godt eksempel på dette er folk som blir dratt for retten for å kritisere islam.
Vi ser også at menneskerettighetsdomstolen stiller seg bak slike avgjørelser. Vi ser stadig også politikere og folk fra hele det politiske spektrum forsøke å begrense andres ytringsfrihet. Samtidig ser man ofte de samme aktørene påberope seg denne friheten når de ønsker å ytre seg selv.
Man ser en venstreside ønske å fjerne demonstrasjons-retten til grupperinger de ikke liker og man ser høyresiden opptre likedan når en av deres egne blir kritisert. Man ser folk kreve unnskyldninger fra kunstnere som benytter sin ytringsfrihet og man ser journalister bli utestengt fra det gode selskap. Man ser politikere brenne aviser når dem kritiserer egen politikk og man ser at stadig flere lar seg styre av sine følelser fremfor sin fornuft.
Demokratiet er dødt! Lenge leve emokratiet!
I nyere tid har polariseringen mellom de to ytterpunktene i politikken blitt stadig verre og man ser folk som tidligere kunne debattere rasjonelt, flokke i hopetall til en av to skyttergraver for deretter omfavne sine egne i ett og alt. Man ser begge skyttergravene ytre ønsker om å begrense den andre skyttergravens frihet til å ytre seg. Man prater ikke lengre med hverandre men om hverandre, i stadig mindre flatterende ord-drakt.
Det fremstår stadig klarere at den ytringsfriheten man påberoper seg å forsvare kun handler om sin egen ytringsfrihet. Men den som ikke også forsvarer sin fiendes rett til å ytre seg kan ei kalle seg en forsvarer av ytringsfrihet. Den som vil nekte andre å ytre seg er nødt å forstå at man samtidig også argumenterer for å fjerne sin egen frihet.
Splitt og hersk hører man ofte, men idag er folket i god stand til å splitte seg selv helt uten hjelp fra hverken ledere eller media. Det er ikke så mange år siden man kunne prate med hverandre til tross for politisk uenighet og jeg håper at vi en dag vil komme dithen igjen. I mellomtiden foregår polariseringen for fullt og man blir stadig i mindre stand til å kommunisere sammen.
Begge skyttergravene forsøker å tvinge deg inn i sin grav og når man nekter er man enten nazist eller kommunist alt etter hvem man spør.
Man ser folk rope ukvemsord etter skribenter som Shurika Hansen og man ser andre rope den røde horde etter alt som er til venstre for FrP. Man kan jo spørre seg hvor konstruktiv denne mentaliteten er og om man oppnår noe som helst ved å drive på slik. For i mellomtiden blir ytringsfriheten, selveste bærebjelken i et ethvert demokrati, stadig innskrenket. Og så lenge skyttergravene er opptatt med sitt og sine gjøres det lite av noen for å stanse dette.
Enkelte saker er så viktige at uenigheter må legges til side. Enkelte ting kan kun repareres med en samlet front.
Når det gjelder ytringsfriheten burde alle krefter samles og kjempe mot enhver restriksjon. Men da kreves det at begge sider aksepterer at også fienden har samme rett til å ytre seg.
Jeg har den siste tid observert at det i det minste finnes en gruppering begge skyttergravene ønsker helst skal holde kjeft – Veganere! De blir angrepet av en samlet front, så om man kan samles om en slik sak burde det jo være mulig å samle seg om annet også. Bare helst ikke la det være for å innskrenke noens frihet til å ytre seg, enten de er kommunister, nazister eller veganere.
Som en gammel traver har jeg reist verden rundt snart en mannsalder, drevet diskusjonsfora på nettet i snart et tiår og på den tiden får man observert en god del. Den evnen man har mistet til å prate sammen er urovekkende. Personlig har jeg venner i begge leire og har alltid nektet konsekvent å hoppe oppi skyttergraver.
Mine venner på venstresiden vil nok stille seg undrende til at jeg publiserer et innlegg som dette hos deres elskede fiende Resett. Til dem vil jeg svare at det er jo faktisk den eneste måten man når frem til begge skyttergravene på, fordi den ene gransker dette stedet med lupe hver dag mens den andre omfavner alt som blir publisert her.