I går skrev VG en sak om den «superhemmelige sammenkomsten» på Statsministerens kontor (SMK) på kveldstid 11. oktober mellom Høyre-folk og Kjell Ingolf Ropstad. Også den andre nestlederen i KrF, Olaug Bollestad deltok.
– Etter dette la Ropstad om stilen totalt: I alle taler rundt om i landet kjørte han plutselig knallhardt på abortsaken. Det fremsto som om han ikke lenger la skjul på at han utfordret Hareides lederposisjon, kunne vi lese i VG.
VGs sak sier videre at forut for dette møtet hadde Ropstad formidlet til Hareide og hans AP-sympatiserende partivenner at han knapt ville kjempe for sitt eget syn. VGs kilder uttrykker derfor at de synes Ropstad svek partilederen og drev et umoralsk, skittent spill. Artikkelen skaper også det inntrykk at Høyre orkestrerte Ropstads kampanje, og at han nærmest bare var en marionett.
I dag bekrefter imidlertid Erna Solberg at det var KrF-nestlederne som tok kontakt, og også Hareide innrømmer at han visste om det på forhånd.
At stemningen i KrF er dårlig i øyeblikket og at folk skuler på hverandre, er verken rart eller vel til å unngå. Men det er betimelig å påpeke at det var Hareide som lenge hadde ført «hemmelige» samtaler med Jonas Gahr Støre og Ap bak ryggen på sine egne nestledere, noe som ledet opp til den opprivende debatten om veivalget. At Hareides støttespiller nå fremstiller Ropstads samarbeid med Høyre som et svik i en annen liga, blir lite overbevisende.
Det er Hareide som må bære ansvaret for den konflikten og tillitssvikten som har oppstått i KrF. Han satte det hele i gang. Og han kan ikke klage på at meningsmotstanderne mobiliserte det de kunne og gjorde de nødvendige allianser. Dette var et reelt valg mellom Ap og Høyre, som begge sider hadde en interesse av.
For oss som synes Høyre ofte virker som en tafatt klubb av tøffelpolitikere, er det på sett og vis litt oppmuntrende å lese at de mobiliserte gode ideer da Ropstad og Bollestad tok kontakt. Det skal være reell kamp om kontrollen over den norske regjeringen. Vi trenger politikere som har vilje til makt.
Så får vi heller fortelle dem litt oftere at de skal bruke den makten ikke kun for å fremme egne interesser, men bruke den på noe de tror og mener er viktig for nasjonen Norge. Og om sistnevnte skurrer det fortsatt litt i de fleste partier.