Kristelig Folkeparti er ikke et politisk parti i tradisjonell forstand. Det er et trosfellesskap – eller en menighet. Det medlemmene har felles, er den kristne tro. Ellers ser de ulikt på det meste. Noen ville uten friksjoner funnet seg til rette i Høyre. Andre kunne blitt veltilpassede medlemmer av Arbeiderpartiet. Eller av andre demokratiske partier i det norske politiske landskapet.
Kristelig Folkepartis ledere hevder hardnakket at partiet hører hjemme i sentrum av norsk politikk. Det er bare retorikk. I noen saker er Kristelig Folkeparti enig med Arbeiderpartiet – eller endog med Sosialistisk Venstreparti. I andre saker deler de oppfatning med Høyre. Ja, i enkelte spørsmål, som f.eks. når det gjelder Israel, står Kristelig Folkeparti vel egentlig nærmest «erkemotstanderen» Fremskrittspartiet.
Venstre hevder også at det er et sentrumsparti. Men mens sentrumspartiet Venstre er blitt et ytterliggående abort-parti, ønsker det selverklærte sentrumspartiet Kristelig Folkeparti å reversere deler av gjeldende abortlov.
Kristelig Folkeparti ble stiftet for å stanse – eller i alle fall bremse – sekulariseringen av det norske folk. Den kampen har partiet tapt. Norge er i dag et sekulært samfunn. Tros- og livssynsspørsmål er en privatsak. Statskirken er avviklet. Det drives ikke lenger forkynnelse i skolen. Konkubinatparagrafen er opphevet. Stadig færre går til gudstjeneste eller gjør seg nytte av kirkelige ritualer som dåp, konfirmasjon og kirkelig bryllup. Dessuten er det grunn til å tro at mange – kanskje de fleste – av dem som gifter seg i kirken, gjør det fordi de ønsker en tradisjonell, stilfull ramme omkring sin ekteskapsinngåelse, ikke fordi de føler seg som deler av et kristent trosfelesskap. Med økende innvandring, har «fremmede religioner» dessuten gjort sin innmarsj på norsk jord.
Befolkningsgrunnlaget som Kristelig Folkeparti henter sine velgerne fra, skrumper m.a.o. inn. I tillegg kommer at mange av Kristelig Folkepartis velgere – og potensielle velgere – tilhører eldre befolkningsgrupper. De dør ut, mens tilsiget av nye, unge velgere uteblir.
Kristelig Folkeparti er derfor et parti i fritt fall. Oppslutningen har rast og ligger nå rundt 4 prosent. Altså like ved sperregrensen. I dag er det er trolig Kristelig Folkepartis «naturlige» nivå. Ved neste valg kan Kristelig Folkeparti falle ut av Stortinget – eller sitte igjen med et par representanter fra valgkretser der partiet har ekstraordinær oppslutning.
Venstre – som har bleknet og så å si forsvunnet fra medienes søkelys etter at det gikk inn i regjeringen Solberg – er i samme situasjon. Også Venstre kan være på veg ut av norsk rikspolitikk. Det er ikke første gangen dette partiet har vært i denne situasjonen. Det sies at Venstre er beviset på at det finnes et liv etter døden.
Erna Solberg kan altså oppleve at begge de to «støttehjul-partiene» hennes forsvinner – eller diminueres – etter neste valg. Da må hun sykle tandem med Fremskrittspartiet på en humpete politisk veg uten støttehjul som hjelper henne å holde balansen. Da kan det bli vanskelig å nå fram til regjeringskontorene nok en gang.
Knut Arild Hareide mente at hans vaklende parti hadde mest å hente ved et samarbeid med Arbeiderpartiet. Det var flertallet i hans parti ikke enig i. Mange mener at det skyldes at han ble utmanøvrert av sine nestledere. Sannheten er nok heller den at det er flere «blå» enn «røde» medlemmer i Kristelig Folkeparti. Partiet har sitt tyngdepunkt på sørlandet og vestlandet. Abortutspill eller ikke, illojale nestledere eller ikke, flertallet i partiet trives nok best på høyresiden i det politiske landskapet.
Budsjettforhandlinger og regjeringsdrøftinger pågår. Kristelig Folkeparti deltar. Min antakelse er at partiet vil selge seg så dyrt som mulig, men at det til slutt støtter regjeringens budsjett og går inn i regjeringen uten å ha oppnådd noe særlig. Da er høyresiden i partiet «funnet hjem».
Partiets venstreside – og idealistene av ulike fargenyanser som ikke kan tåle at partiet bryter sitt løfte om ikke å sitte i regjering med Fremskrittspartiet – vil føle seg lurt og bedratt. Noen vil forlate partiet. Noen til Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Andre til det nye partiet De kristne. Men flertallet vil bli og fungere som en «stein i skoen». En stein som lager gnagsår.
For mange av disse er Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad uakseptable som nye ledere av partiet. De kan ha skutt seg selv i foten ved å forhandle med Høyre for å utmanøvrere Hareide. Er partiet klokt, velger det en leder som venstresiden liker, og høyresiden kan svelge uten altfor mye besvær. Om det skal være Hans Olav Syversen fra Oslo, eller en annen kandidat, må partiet selv finne ut av. Men velger det en formann som venstresiden oppfatter som en provokasjon, kan avskalingen gå raskere og bli mer omfattende, enn høyresiden i partiet har sett for seg.
Dramatikken er neppe under noen omstendighet over. Det skal bli spennende å se hvor mange kameler regjeringspartiet Kristelig Folkeparti er villig til å svelge. Noe av svaret får vi når regjeringens budsjettforslag legges fram.