Fortellingene fra norske skuespillerinner om seksuelle tilnærmelser fra menn i teater-, film- og tv-bransjen er drøy kost.
Den norske samfunnskontrakten og den måten vi kan verdsette at jenter og kvinner gjør seg flotte og attraktive i offentligheten innebærer at vi legger noen bånd på oss selv. At vi rent faktisk styrer driftene og lystene før det når det vulgære nivået som nå er utførlig beskrevet. De fleste av oss klarer det.
I skuespillerbransjen er det stor rift om jobbene og den subjektive vurderingen av stor betydning. Det er relativt mange jobber for unge, attraktive kvinner. Menn har maktposisjoner. Mulighetene for utnyttelse er stor.
Disse avsløringene viser at de normene som har vært uttalt i offentligheten ikke har vært fulgt. Mange andre må ha visst om dette, men det har fått ture frem. Jeg tror svaret på tausheten er feighet, manglende empati og lite ridderlighet.
En del av det som har kommet frem nå er direkte unødvendig, patetisk atferd fra menn. Det skyldes manglende sanksjoner. Kanskje også en bransjespesifikk ukultur.
Det har vært tilsvarende skjeve maktforhold og interaksjon mellom eldre mektige menn og unge kvinner på universitets- og høyskoler og på forskningsinstitutter. Der det er muligheter er det også fristelser.
Vi menn må erkjenne at de få av oss som bryter grensene for hva som er livsbejaende komplimenter og flørt og går over til utnyttelse av egen makt, seksuelt press og patetisk vulgaritet ødelegger for den fordelen vi strengt tatt alle har hatt av den feministiske frigjøringen de siste tiår.
Den eneste måten denne trakasseringen kan stoppe er ved at menn begynner å ta den jobben vi synes er ubehagelig, nemlig å irettesette andre menn – det som heldigvis er unntakene blant oss – for nettopp slik atferd. Vi bør til og med erkjenne at det er i vår egen interesse.
Alternativet er å innrømme at bare nikaben eller kyskhetsbelter strengt tatt kan holde kontroll på oss.