FrP står ved et veivalg. Det er forståelig at mange i partiet nå er rådville og usikre på hva de skal gjøre. Med en politikk som skiller seg markant fra sine samarbeidspartnere på flere områder, og maks 15 prosents oppslutning, er det selvsagt ikke mulig for FrP å gjøre alt de og velgerne deres vil. De som beskylder FrP for løftebrudd fordi de ikke ha gjennomført alt de kan tenke seg, bør sette seg inn i hvordan parlamentarisme fungerer.
Men nå er altså smertegrensen nådd. Skal partiet være tro mot sine prinsipper og sette hardt mot hardt, eller skal man fortsette å svelge kameler for å kunne sitte i regjering? Det kommer naturligvis an på hvilke kameler som står på menyen.
Det er nemlig et område som er viktigere enn alle andre for FrP, og det er innvandring. Svært mange nordmenn, som ellers både er høyre- og venstrevridde, ønsker seg en restriktiv innvandringspolitikk. Dette er FrPs viktigste trekkplaster. Den høye ikke-vestlige innvandringen, de medfølgende kriminalitetsproblemene, og disse migrantenes lave sysselsettingsrater, vil senke velferdsstaten. På sikt vil denne innvandringen balkanisere Norge og nasjonalstaten vil være en saga blott. En fornuftig innvandringspolitikk er derfor et være eller ikke være for det samfunnet vi kjenner og elsker. Når FrP er det eneste partiet som våger å løfte denne fanen høyt, må akkurat denne saken prioriteres mer enn noen annen sak.
Norske innvandringskritikere forventer at FrP er villige til å gi mye på andre områder, for å få igjen på innvandringsområdet. Min erfaring er at også en del av de som er aktive i FrP er bevisste på dette. Ja, man ønsker reduserte skatter, man vil ha færre reguleringer, færre dusteforbud, og mindre bompenger. Men å gjøre noe med innvandringen er langt viktigere. En politikk som ikke innebærer flere innstramninger kan faktisk ikke FrP være med på, uten å brekke ryggen fullstendig. Og det har blitt vel mange kameler å svelge på området i det siste.
På grunn av mikropartiene KrF og Venstre ble det ikke noe av innstramninger i familiegjenforening. I år ble antall kvoteflyktninger økt, Regjeringen bestemte seg for å underskrive FNs Global Compact for Migration, som tar sikte på å regularisere migrasjon som hverken er flyktninginnvandring eller arbeidsinnvandring. Venstreradikale aktivister i Antirasistisk senter får en økning i sin statsstøtte på nesten 3 millioner.
«Skulle bare mangle», tenker sikkert noen, «de er jo antirasister». ARS og lignende organisasjoner er tross alt blant landets fremste i å agere som sannhetsvitner, på tross av at de egentlig er høyst politiserte, venstrevridde og multikulturalistiske aktivister. Nå får de anledning til å fortsette sitt spill, sin motarbeidelse av lov og orden, der de og andre sladrer til FN hver gang politiet behandler kjeltringer som kjeltringer, og sverter innvandringskritikere. ARS er til og med tatt med buksene nede, da de bidro til å skape oppstandelse rundt en forfalsket hendelse involverende rasisme. Må de kanskje lyve om massiv rasisme i det norske samfunnet for å i det hele tatt være relevante?
Samtidig blir kuttet i støtten til HRS stående. Flere innvandringskameler er nok i anmarsj. Summen av alt dette er etter mitt syn for mye å håndtere for FrP. Partiet får ikke påvirket slik at det monner, med dagens oppslutning. Men dette kan raskt endre seg, om partiet viser at de mener alvor. Det er noe på gang i Norge og i resten av Vesten.
Nasjonalkonservative synspunkter, som lenge har vært utskjelte, er i ferd med å bre om seg de brede lag av befolkningen. Dette kan brukes av et innvandringskritisk parti. FrP kan lokke til seg innvandringskritiske velgere som fortsatt stemmer på andre partier. Ap er i en spagat som gjør det umulig å få strammet inn en gang for alle, mens gode gamle Høyre dessverre er infisert av venstreliberal multikulturalisme.
Hvis FrP beveger seg, og bli mer konservativt og sentrumsnært, og mer innvandringskritisk, kan partiet være et alternativ for langt flere. Om vi skal få gjort noe med innvandringen en gang for alle er vi nemlig helt avhengige av at alle innvandringskritiske velgere faktisk stemmer på et skikkelig innvandringskritisk parti, slik at mest mulig politisk makt tilfaller innvandringskritiske stortingsrepresentanter, som virkelig setter foten ned for destruktiv innvandring, i stedet for å stå i spagat i dette spørsmålet, som i Ap og Høyre.
I 2015 sa rundt 35 prosent i en meningsmåling at FrP har den beste innvandringspolitikken. Rundt omkring i Europa er motstanden mot særlig muslimsk innvandring overveldende stor, og vi har ingen grunn til å tro at det er helt annerledes i Norge. Likevel ligger FrPs oppslutning og vaker rundt 12-15 prosent. Det er klart det finnes vekstpotensial.
Regjeringsmakten er ikke verdt det for FrP. Dessuten vil en eventuell borgerlig regjering uten FrP være helt avhengig av partiets støtte. Slik kan partiet frem mot neste valg utøve innflytelse over Regjeringen og markere seg på egen hånd.
Det viktigste man gjør for å vinne folkets hjerter, blir å vise at man mener alvor foran neste valg. Å sette hardt mot hardt nå, etter alt som er skjedd, må til for å gjenreise FrPs troverdighet. Det vil koste dem regjeringsmakten, og det vil smerte. Men det vil smerte mindre enn alternativet, når Norges befolkning igjen går til stemmeurnene.