Er «barnefattigdom» noe samfunnet har påført den enkelte eller er «barnefattigdom» noe den enkelte påfører samfunnet?
Et bilde fra 2005 viser 32-år gamle Kjetil Rusvik bli trillet inn i rettsaken mot gjeng-medlemmene som angrep ham på en buss og ødela ham for livet. Han kan ikke snakke og kan ikke gå.
Bildet av Rusvik kommer i en artikkel i Fri Fagvegelse i forbindelse med at boka «Advarsel – Svenske tilstander i Norge», skrevet av journalisten og forfatteren Einar Haakaas nylig utkom. Fri Fagbevegelse presenterte saken under overskriften:
Er barnefattigdom årsaken til gjengproblemer? – Forebyggende arbeid kan hindre at liv blir ødelagt
Haakaas har fulgt hovedmannen bak angrepet på Kjetil Rusvik, og forteller at gjengmedlemmet framstod som angrende i rettsaken mot seg, og lovet at han skulle legge om livet etter den svært brutale volden mot Rusvik.
Dommene Haakaas har gått igjennom før han skrev sin bok, vitner om hva som faktisk har skjedd med flere dommer mot samme gjerningsmann, flere år etter Rusvik-angrepet.
Forfatteren peker på hvordan gjengene opererer og er bygget opp, og i artikkelen i fagforeningsbladet Fri Fagbevegelse kan vi også lese hva ansatte i kommunalt barnevern og Barnevernsgruppa i Fagforbundet tenker rundt gjengene, barnefattigdom og hva samfunnet kan bidra med.
TRADISJONELT FOKUS
– Det er vondt når jeg ser barn vokse opp i fattigdom i mitt daglige arbeid. Det er familier som gir fantastisk omsorg, men som ikke har råd til hyller til å organisere klærne sine i. De må prioritere mat. Det er ekkelt urettferdig og ikke riktig, sier Kjell Arne Lie jobber i kommunalt barnevern og er leder for Barnevernsgruppa i Fagforbundet.
Lie sier i Fri Fagvegelses nettartikkel at de som vokser opp i fattigdom føler seg utenfor.
I artikkelen er det de tradisjonelle tankene som slår inn, som at man må styrke barnevernet, vise opp gode rollemodeller i lokalsamfunnet, og det må prioriteres forebyggende arbeid på mange nivåer som i fritidsklubber, på skolen, hos helsesøster og i barnehage.
«Hva kan samfunnet gjøre for disse menneskene rammet av fattigdom?» ser ut til å være hovedelementet i artikkelen.
Disse menneskene er «ofre», slik de beskrives. Men er de «ofre» for et kaldt, norsk samfunn uten tilstrekkelige sosiale goder alene eller er de også “ofre for sin egen handle- og væremåte”?
Tall fra SSB viser at barnefattigdommen øker i Norge. Nå vokser over 100.000 barn opp i fattigdom, og de som rammes av det mister håpet om et verdig liv.
Artikkelen beskriver ikke at når alt for mange fremmedkulturelle kommer på en gang, kan vi ikke klare å integrere disse på en god måte.
Mor og far i en innvandrer- eller flyktningfamilie har dårlig råd inntil de eventuelt får seg en jobb og barna i slike familier lar seg kanskje lettere rekruttere inn i gjenger der «easy money» er å tjene og der de føler en eller annen form for aksept og tilhørighet.
Gjengene har satt seg over politiet og loven, og de kvier seg ikke for verken å true vitner i rettsaker mot dem eller å true og angripe politiansatte.
Målet med dette fra gjengenes side er selvfølgelig å kunne fortsette som før med å selge narkotika og styre «territoriet» de har plukket seg ut som sitt «salgsområde». De tjener millioner på dette.
HAR ET EGET ANSVAR
Fri Fagbevegelses artikkel sier heller ikke noe om at, når to voksne – mor og far i en innvandrer- eller flyktningfamilie får 5 til 10, 11 barn og bor i en to-roms leilighet, så kan ikke dette bli bra.
Barnetrygd og sosialstøtte er en ting, men man kan ikke forvente at samfunnet kjøper inn større og større leiligheter til de som fortsetter å lage barn, når det blir plassmangel innenfor leilighetens fire vegger, og de selv ikke er i jobb for å skaffe tilveie penger.
Det er høyst usikkert om det å øke barnetrygden er “riktig verktøy” alene. For enkelte, og det kan være en mer enn god nok motivasjon for å øke den, vil dette være et sårt tiltrengt gode. For andre kan hende økt barnetrygd er et ytterligere insitament til å lage flere barn de egentlig ikke har råd til å skaffe seg.
Den svenske riksdagspolitikeren Hanif Bali fra Moderaterna (Høyres søsterparti) har begitt seg inn i en pågående debatt i Sverige om en trangbodd somalisk familie i Gøteborg.
Bali, som selv har flyktningbakgrunn, mener at familien i Gøteborg, som klager på trangboddhet, ikke skulle ha skaffet seg ni barn, når de to voksne i familien hverken har jobb eller en passende bolig.
– Men hallo, hvorfor har du fortsatt med å trykke ut avkom under disse seks årene når du er arbeidsløs, mangler passende bolig og åpenbart folkevett?, skriver Bali i en kommentar til den arbeidsløse somaliske mannen, som av økonomiske årsaker har vansker med å få større leilighet i Gøteborg.
VIL IKKE BLANDE OSS INN
Hanif Bali sier det mange tenker, og ikke unaturlig oppstår det “fløyer” for og mot hans uttalelse i det betente debattklimaet Sverige har påført seg selv.
Dette med store familier er også kulturelt betinget, for fra landene mange innvandrere/ flyktninger kommer fra er det “en fallskjerm” å ha mange barn i alderdommen. I Norge, og for den saks skyld Sverige, har vi “fallskjerm” i form av alderspensjon og andre trygdeordninger.
Men det “å krenke” noen, ved å si rett ut – at inntil man har skaffet seg jobb og god nok økonomi til å få “stort nok tak over hodet” så bør man ikke skaffe seg så mange barn, men heller bruke prevensjon eller på annen måte avstå fra å skaffe seg barn – det sitter hardt inne.
Det er en type innblanding i den private sfære norske myndigheter ikke ønsker å gjøre, på tross av at en familie kanskje er fullfinansiert fra starten av med skattebetalernes midler idet de setter foten på norsk jord som flyktning eller innvandrer. Det samme gjelder selvfølgelig “norske, nordmenn fra Norge”, som av uforklarlige årsaker skaffer mange barn de selv ikke kan finansiere oppveksten til.
VI GJØR ALLE ET VALG
Voksen-personene i slik stor-familier har et valg. De kan fortsette å lage barn eller la det være.
Unge mennesker, som havner inn i gjenger, begynner å selge narkotika og utfører ran av andre barn og unge, har også et valg. De kan fortsette med å begå kriminalitet eller la det være.
Et annet aspekt denne artikkelen Fri Fagbevegelse ikke fokuserer på er norske politikeres “føleri” rundt spørsmål om innvandring og flyktninger. Det er intet mindre å si om dette enn at det er makabert.
Hvor mange innvandrere og flyktninger vi kan ta inn til Norge og faktisk klare å få i arbeid, kontra hvor mange vi “føler vi må hjelpe” ser ikke ut til å være på dagsorden i stor nok grad. De som våger å snakke om dette får ofte stempel som “følelseskalde”, “rasister”, “fascister” eller annet negativt.
Når media henger seg på, for å forsterke inntrykket av at politikere eller personer ikke er “stuerene nok”, og disse pekes ut som “rasister” og for den saks skyld “islamofobe”, da dør debattene ofte ut. Folk som har gode tanker om en annerledes innvandrings- og integreringsdebatt orker ikke å gå rundt med et “rasist-stempel” på seg.
Er det for eksempel sant at vi kan hjelpe tre millioner mennesker i nærområdet de flykter fra med trygghet, mat, medisiner, tak over hodet og skolegang – hvorfor velger vi da å ta tre tusen hit til Norge, som koster eksakt det samme? Penger kan brukes kun en eneste gang, og hvis det var “hjelp” vi virkelig ønsket å gi – hvorfor da ikke hjelpe et tusen ganger flere i nærområdene de kommer fra?
Hvor blir det av “den store debatten” i TV, radio og avisspaltene rundt nettopp disse tallene, kostnadene økonomisk kulturelt og sosialt, og ikke minst konsekvensene for alle disse som setter avsted i en gummibåt over Middelhavet, de kanskje kunne ha vært spart for?
Er tallene tre tusen kontra tre millioner “fake news” eller så ekte, at vi ikke orker å se nærmere på dem, fordi det rokker ved alt vi tidligere har blitt innprentet av politikere og norske medier?
Er fallhøyden så stor for politikere og presse at de selv ikke kommer til å ta temaet opp?
STORT ANSVAR PÅ POLITIKERNE OG MEDIA
Med all mulig tydelighet viser rettsaker mot gjenger som Young Bloods at de har kontakter og forbindelser med internasjonale kriminelle nettverk. Vold og trusler følger i gjengens kjølvann, og de står bak bak flere brutale kidnappinger og drapsforsøk.
I Sverige har man havnet enda verre ut, og det skytes dagstøtt på åpen gate. Svenske myndigheters “skjut inte”-kampanje, som ble lansert med brask og bram tidligere i høst, har åpenbart ikke fungert. Gjengene fortsetter å drepe hverandre på åpen gate.
Det ser imidlertid ut til at sterke politiske krefter her i landet ikke har tro på at “straff virker”. Det å fjerne en eller flere markante skikkelser i et kriminelt miljø fra gatebildet og sette vedkommende i fengsel for en lang periode, ser ikke ut til å være “gangbar politikk” her til lands.
VG avslørte nylig at Norges største gjeng med utspring fra Holmlia i Oslo, Young Bloods, fikk de mildeste reaksjonsformene rettet mot seg fra politiets side, mens de bygde seg opp som gjeng.
I 159 tilfeller hadde politiet unnlatt å reise tiltale eller skrive ut bot mot gjengens medlemmer, selv om politiet mener de står bak konkrete lovbrudd.
For 32-år gamle Kjetil Rusvik (bildet) er livet ødelagt. Han er dessverre ikke alene om å få livet sitt snudd opp ned, og det er mange der ute, som har opplevd rå vold, voldtekter og det å bli truet, ranet eller frastjålet verdier.
Svært mye av ansvaret hviler naturlig nok på politikerne på Stortinget. De lager lovene og de bestemmer hvem som skal få straff, hvor lang straffen skal være og de avgjør også hvem som skal få komme inn i landet, foruten å bevilge penger til barnevern og barnetrygd
Dernest har servile, norske medier et stort ansvar. “Den åpne debatten” vi kunne ha hatt i Norge om kriminalitet, innvandring og integrering – og om disse faktorene henger sammen, er det delvis lagt lokk på. Det er “et lokk” lagt der av “snilister”, som ikke vil ta en debatt om hva som virkelig skal til utover mer barnevern, mer barnetrygd og “gode rollemodeller i nærmiljøet”.
Norske medier er med sin passivitet til saker knyttet til innvandring og integrering bidragsytere til en «demontering» av den norske velferdsmodellen, der vi av fellesskapets kasse bruker enorme midler til for eksempel kriminalitetsbekjempelse.
Det sitter hardt inne for norske medier å skrive ærlig og dypt om nettopp det forfatter Einar Haakaas peker på.