Så enkelt kan det sies – og så enkelt er det, langt på vei.
For barna som vokser opp under voldelige omstendigheter får lett manglende empati. Fordi, når all statistikk viser at våre nye nordmenn er overrepresenterte mht barnevernssaker samt i norske fengsler, blir konklusjonen dessverre like enkel som sørgelig: Nemlig at problemene og samfunnskostnadene er blitt enorme og raskt økende. Beklager folkens, de nordmenn som fremdeles fornekter dagens virkelighet er naive og/eller totalt sannhetsfjerne blitt. Brutalt sagt, langsomt svinner det egalitære Norge vi elsket fra oss.
Ikke bare det, men på en og samme tid gir ikke-vestlig masseinnvandring oss økende problemer på flere fronter, parallellsamfunn skapes og et splittet og stadig mer uregjerlig Norge fremstår. Se bare til Sverige for et innblikk i hvordan fremtiden nå faretruende blinker oss i møte. Det utrolige er at riksmedia nekter å innrømme hva alle oppegående mennesker i Oslo godt både kan se og forstå. Det er derfor korrekt å hevde at riksmedia verken er på lag med fornuften eller med resten av vårt gamle fedreland. De er på lag med de arrogante hovedstadsglobalistene og mest av alt med uetterrettelige maktsyke seg selv. Og alt mens deres falske musikk spilles, går gamle Norge med skipet til bunns.
«Det ligger en farlig og skjebnesvanger uforstand i å se ned på alt vi ikke forstår, rent bortsett fra det meningsløse hovmod som er forbundet med en slik holdning,» sa Michel de Montaigne for fire hundre år siden. Men, her og idag, for oss nålevende ikke engang å kunne ta lærdom av det vi individuelt og i flertall så godt kan se og forstå – som ikke fungerer – det synes Norge nå sterkt preget av. Kollektiv galskap og ensretting er hva norsk riksmedia lenge har fremmet; som lemen marsjerende mot havet.
Jeg tror Michel Montaigne med sitt utsagn blant annet tenkte på kristendommen. Som nå, 500 år etter Luthers adopterte skrifter, er mild og moralsk formanende, ikke fordømmende. Og, at av alt er kjærligheten størst; det lyder fremdeles rimelig kjent i gamle Norge. Men hva vi nå hører om æresdrap og diktatorisk underkastelse og flerfoldige jomfrumartyr-belønninger hos Allah for drap av jøder og de kristne – det synes rimelig middelaldersk og lite tidsriktig, enn si fornuftig ut. Det merkeligste er at norske feminister ikke synes å forstå noe som helst, de som har sloss for likestilling.
At biskopene i dagens virkelighet foretrekker å snakke om politikk og fraråder oljeboring utenfor, er en kristen falitterklæring så «forrådende» at Judas bør påminnes samt at Peter kvelden før korsfestelsen ikke ville vedkjenne seg Jesus. Når selv ikke våre øverste sjelesørgere synes å ha «kraft» til å gå i seg selv en gang, er det ikke rart at en «insisterende, formanende, truende og propaganderende islam» vinner nær motstandsløst frem. Selv ikke det første kristne budet, om at du ikke skal ha andre guder enn meg, synes viktig lenger i Europa.
Om noen forteller oss at vi går uhyggelige tider i møte, må vi tro dem. For det utlovede mangfoldet og flerkulturen truer Norge alvorlig. Men verst, folkedemokratiet har sluttet å fungere.
Norge humper videre, men fornuften synes tapt til ynkelige pygmeer, i en egoistisk kamp, mest om egen politiske makt og privilegier. Dersom vi ikke får folkeavstemninger etter sveitsisk mønster, kan vi snart like gjerne bo et totalitært sted.