Da jeg kom hjem fra jobben i går, leste jeg til min glede et svært godt innlegg fra Espen Goffeng på NRK Ytring. Hans refleksjoner i En venstreside på villspor fikk meg til å tenke på hva mennesker mener, men ikke sier. Og også på hva jeg nettopp har stemt, og hvorfor. Jeg skrev dette først på Facebook, og nå trer jeg altså ut i offentligheten med det også på Resett. For min del tenker jeg at det var en risikosport å skrive det jeg gjorde, men det er nå som det er, og nå ligger det jo der ute.
For å bruke venstresidens retorikk, så stemte jeg direkte for et «kaldere samfunn». Det gjorde jeg fordi jeg er en av de som syntes innvandring og skepsis til en religion og kultur fjernt fra vår egen, er en av de viktigste sakene som ingen andre enn FrP sier noe om (og knapt nok de). Samtidig er det nok ikke bare venstresiden og Ap-folk som ikke «tør» å si noe. Nesten ingen av oss andre tør heller av hensyn til familie, venner, jobb. Denne settingen er skapt av venstresiden. Vi har en fryktkultur.
Det foreligger da altså undersøkelser om hva vi velgere mener er de viktigste temaene i samfunnet vi lever i. Og det finnes også undersøkelser om at et flertall blant befolkningen i flere land i Europa er skeptiske til innvandring fra muslimske land. Samtidig kommer det fremskrivninger av demografiske tall som peker mot et mulig muslimsk flertall i Oslo i 2070, jamfør Resett nå på lørdag.
Hva dette vil bety, og om det bør gjøres noe med, er det svært få eller ingen som har en særlig god og faktabasert diskusjon om. Dette til tross for at det finnes gode indikasjoner på hva folket mener, samt hva som kan være sannsynlige konsekvenser av den unnfallenheten som nå råder. Det var ikke engang et tema i valgkampen, og selv i FrP var det vel noen som lurte på om temaet var «lurt å snakke» om.
I et land som Norge som har stor sans for utredninger om den minste lille endring, så ties det altså fullstendig om en av de største demografiske endringer siden krigen. Dette er mildt sagt frustrerende. Denne utfordringen kommer ikke til å gå bort av seg selv, og det oppleves som ansvarsløst å ikke fronte den.
Jeg har derfor bestemt meg. Dette er mitt lille bidrag til at vi begynner å si det vi mener.