Av og til undrer jeg meg over hvorfor både ditt og datt. Lar tankene fly litt og prøver å sette hendelser i verden i en sammenheng. Nå har jeg tenkt på redsel og hat.
Vi får med ujevne mellomrom beskjeder og analyser fra PST (Politiets Sikkerhetstjeneste) om at vi må regne med terroraksjoner i Norge, og vi lurer hver gang på om myndighetene våre klarer å få stoppet trusselen, denne gangen? Kanskje de ikke kan det, uten å ha nesten total overvåkning av alle som bor i landet vårt. En tilsynelatende oppegående person, som ikke bemerket seg med noe annet enn å ha sterke meninger – som mange andre også har, og da som regel på nettet – drepte nesten hundre mennesker i Regjeringskvartalet og på Utøya. En tragedie som kom som kastet på oss, helt overraskende. Han drepte dem med kaldt blod i løpet av få timer og skapte en forferdelig tragedie for oss alle.
Hvordan kunne det skje? Er det dataspill, sosial skjermet oppvekst, eller bare det at han er sprut hoppe gal i hodet som førte til dette? Jeg vet ikke, og vi får kanskje aldri svar på hvorfor. Men jeg vet at han er den verste av terrorister. En ensom ulv. En av dem som vi ikke kan overvåke totalt og dermed vite alt om uten å bryte den tilliten vi har og fortsatt vil ha til vårt lands borgere. Vi kan aldri verne oss helt mot slike som ham, uten at vi tillater våre myndigheter å opptre som de hemmelige tjenestene i de gamle østblokklandene med total overvåkning. Nettopp det vil vi jo ikke ha noe av her i landet.
Et gammelt indianerordtak sier følgende: Vi kjenner ingen før vi har gått i deres mokasiner. Det er et ordtak som er treffende når vi har trusler om terror mot oss. Hvem kjente egentlig Breivik så godt at de kunne ant at han kunne gjøre noe slikt og derfor varslet politiet? Kanskje ingen. Var hans omgangskrets bare på nettet og sosiale medier, eller hadde han en virkelig verden å forholde seg til også? Jeg vet ikke. Men jeg vet at de som fikk lide for hans forferdelige gjerninger aldri får vite noe som helst mer. Mange i begynnelsen av livet fikk ikke leve lenger. Det er utrolig trist. Jeg tenker på engasjerte ungdommer som er samlet og skaper nettverk for resten av livet. Jeg tenker på foreldre som er trygge på at barnet deres har det bra. Det er en forferdelig tragedie som vi som samfunn må ta inn over oss enten vi vil eller ikke.
Hva kommer vi til å gjøre nå, lurte vi på den gangen? Kom vi til å fordømme alle som mener noe flertallet ikke mener, tenke at nabogutten som spiller voldsspill på nettet kan være en ny attentatmann, kikke oss over skulderen i bygatene og være mer redde? Vi ble kanskje reddere etter 22 juli, fordi den norske uskylden ble brutt, men vi vil komme over det etter hvert. Vi er mennesker. Men kanskje først når våre myndigheter har vist seg tilliten verdig ved å avverge slike ting i fremtiden. Det forferdelige med akkurat det, er jo at det mest trolig må skje en ny terroraksjon før de får vist at de er tilliten vår verdig. Det igjen er, slik sett, en forferdelig situasjon vi blir satt i, hver gang PST varsler om at vi må regne med terroraksjoner i Norge. Vil de klare å stoppe terroren når den kommer? Og vi må være ettertenksomme og ta innover oss at det var en av våre egne etniske landsmenn som gjorde dette.
Vi må gå videre. Vi er helt nødt til det, fordi livet må gå videre. Og da hører det også med at vi ikke kan fordømme og tro ubetinget på at alt som skrives på nettet av hat og andre ting nødvendigvis er sant, samme hvor mye det opprører oss. Vi må tenke over det vi leser. Stille oss selv spørsmål om det er sant. Lure på hvorfor det er sånn. Bruke logikk og sunn fornuft før vi lar fingrene løpe løpsk over tastaturet og blir med å spre hat. Vi må tørre å stille spørsmål om bakgrunnen til det som så mange påstår, kanskje fordi de har hørt det av noen som ble det fortalt av noen som mener å ha lest det i en eller annen artikkel på nettet, som de ikke husker navnet på akkurat når diskusjonen går.
Det er altfor lett å spre hat nå. En smarttelefon og litt tasting kan starte voldsomme hendelser av hat, frykt og vold, fordi det reageres og tenkes tilbake, kanskje til 22 juli, da vi ble så sinte og redde. Men, vi må ikke bli mer skeptiske til innvandring og den deltakelsen vi har gjennom FN og Nato for å sikre fred i verden, fordi noen andre mener det. Vi kan bli hva vi vil og reagere hvordan vi vil, selvfølgelig. Igjen; Vi er mennesker. Men la oss tenkte litt først, før vi går bananas og liker og deler og mener i hytt og pine. Jeg tror ikke vi er helt der ennå, at vi ikke er redde. Mange av oss er faktisk redde og hater ennå, fordi vi er usikre. Jeg håper vi kommer dit en dag i nær fremtid, at vi ser mindre av det. At vi kan bli sikre og stole på at terror blir stoppet før den kommer hit til oss.
Det første vi må gjøre er å bevare det sterke demokratiet vi har. Være medmennesker og tenke på de som kjempet for sine unge liv og de som mistet sine nærmeste den gangen vi ikke fikk stoppet terroren. Og vi må aldri, aldri, glemme at Terror Ikke Har Hudfarge.
Ha en tankefull dag.