OSLO 20151015. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre og finanspolitisk talsperson Marianne Marthinsen presenterer Arbeiderpartiets forslag til skattereform i Stortingets kinosal. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Marianne Marthinsen sank ned på benken og gjemte ansiktet i hendene. Langt der bak sprakte det i høyttaleren, «Dørene lukkes», T-banen rykket til, hun ble kastet fremover og slo hodet.
Så forsvant de inn i en mørk tunnel.

Folket hadde snytt henne for jobben som finansminister, i fire år hadde hun ventet. Sinnet boblet i henne, dette var urettferdig. Hun hadde gjort alt for å sverte regjeringen. Og dette var takken.

Men brått ble det lys og dørene slo opp, inn kom det grilldresser. De hadde vært på valgvake. En med hockeyhår og arbeidsnever åpnet en boksøl i en sprut av skum.

«Dæven døtte, der gikk Akademikerpartiet rett i kjellern.»

De andre lo, en med gullkjede og hettegenser skålte:

«For et kaldere samfunn.»

På Majorstua kom det på en med trekkspill, han sang en trist sang og viftet med et pappkrus. Men Marianne vinket han vekk. Hun hadde solgt bilen, hun trengte ikke det som finansminister. De hadde limousin med sjåfør. En tåre gled sakte nedover kinnet. Hun åpnet vesken, stakk hånden langt ned og fikk tak i et lommetørkle. Brettet det pent sammen, surret det rundt fingeren og tørket den vekk. Det var et hardt slag, de trodde at de skulle vinne og var på vei til å sprette champagnen. Partiet hadde nedtelling og det kom som et sjokk, de holdt rundt hverandre og gråt. Marianne trodde ikke det var sant, en bølge av sinne skylte gjennom henne. Folket hadde sveket henne.

Så ble hun jagd av journalister, de ville ha hennes kommentar, men hun forsvant ut bakdøra. Det var ikke tid for sverting.

Hjemme på Slemdal hadde polakkene på nabotomta hugget ned blodbøken og laget anleggsvei over plenen. Marianne ble svart i øynene, pustet tungt igjennom nesen og gikk med sinte skritt mot dem. Men ingen skjønte hva hun sa og de ristet på hodet. Oppgitt gikk hun opp den brede trappen mellom de greske søylene og smalt igjen eikedøra. Der inne åpnet hun en flaske Hammer vodka. Drakk den i lange slurker og sovnet på sofaen. Tidlig våknet hun av en underlig sirene, brått ble det stille, helt stille. Men med ett kom det et drønn, huset ristet og bildene falt ned fra veggen. Svimmel sjanglet hun inn på badet, holdt tak i vasken, lente seg fremover og så seg i speilet, ansiktet var blekt og øynene røde.

Ei i skaut la lapper på setene, «Barna sulter og bestemor er syk». Så kom hun med et pappkrus, men Marianne viftet henne arrogant vekk. Hun så mørkt på fremtiden – fire nye år med sverting.

I hjørnet sto Partisekretær med brede bein og armene i siden, øynene hennes var skarpe og de slapp ikke fokus. Jonas satt krumbøyd bak pulten, ansiktet var grått med sorte ringer rundt øynene. Med en fraværende stemme mumlet han:

«Trond skal sitte i finanskomiteen.»

Marianne gapte med en dirrende underleppe.

«Jammen likestilling – jeg er kvinne!!»

Partisekretæren flekket tenner, Jonas så ned i bordet, løftet opp armen, brettet ut en tynn pekefinger og sa oppgitt.

«Jeg må i et viktig møte – døra er der!»

Lufta gikk ut av Marianne, beina føltes tunge og det virket som en evighet å komme frem til døra, hun strakte hånden frem, men bommet på håndtaket, svimmel tok hun et skritt til siden. I tåka hørte hun Partisekretæren.

«LUKK DØRA!»

I gangen ventet Partirådgiver Amundsen, øynene hans var svarte og det lå skum i munnvikene. Marianne snudde seg og gikk fort mot heisen, men han kom etter, sperret veien med armene og dyttet henne inn i Gerhardsen, rommet der alle lederne hang høyt og så strengt ned. Han begynte med Arbeiderhøvdingen Martin Tranmæl, han som viet livet for de på gølvet. Så pekte han på Landsfaderen og holdt en flammende tale, dernest Landsmoderen. Han gikk mot henne og spurte.

«Er du en forræder?»

Det var befriende å komme seg vekk fra de svarte øynene, men da heisdørene gikk igjen kom det en sko imellom og og to hårete hender dro de til side. Inn kom Martin Kolberg, han la hånden på hennes skulder og så på henne med kalde øyne.

«Du må lære å bruke hue – forstått!»

Marianne holdt en rød kopp opp mot lyset, vred den sakte rundt og leste med våte øyne «alle skal med». Raymond var den eneste som tok hennes parti, han kunne ikke rose henne nok og sa at hun var den beste i finanskomiteen. Han fant det provoserende at Trond jagde en så dyktig kvinne. Hun hadde møtt han på Folkets hus. En kunstner i alpelue hadde utviklet et nytt formspråk og funnet frem til kunstens nullpunkt. Raymond kjøpte «En Hvit Strek På Et Hvitt Lerret» til Rådhuset og hun sikret seg «Steget Etter Nullpunktet», det var en rød strek på et hvitt lerret

 

Fortsettelse av: Palassrevolusjonen i Arbeiderpartiet, en bartolomeusnatt på Youngstorget

Advertisements

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]