Illustrasjonsbilde. Foto: Stian Lysberg Solum / SCANPIX
annonse

Når Eystein Halle omtaler Christer Falck som ”realitystjerne” og sier at platedirektøren neppe har bidratt med mye til norsk kultur, så kjenner jeg at jeg blir forvirra. Jeg lurer på om jeg kun har drømt om de mange prosjektene Falck har stått i bresjen for som har vært en berikelse for kultur Norge. Så jeg googler. Og finner artikkel opp og artikkel ned om Leonard Cohen- og Prince-hyllester, om samarbeid på tvers, plate og bokutgivelser. Han har gitt ut 74 album siden 1995, 52 bøker siden 2009 og mottatt Spellemanns-prisen 3 ganger til sitt plateselskap C+C Records. Jeg leser artikler om en mann som brenner for musikk og det å bringe live-musikk til folket, hylle gode musikanter, levende som døde, og skape opplevelser rundt om i det langstrakte land. Jeg trenger bare scrolle ned den første sida, det er tydelig at Christer Falck bidrar til norsk kultur. Halle tar feil. Eller?

Dernest begynner jeg å lure på om ikke musikk er kultur. Ja, kanskje det er det Halle mener. Det må nok være jeg som alltid har trodd feil. Musikk er ikke kultur. Men vent, hva med bokutgivelser, da? Christer Falck har jo, som sagt, gitt ut en del bøker også. Bøker er vel kultur? Det kan ikke Eystein Halle nekte for, han som er forfatter selv. Så hvorfor skriver Halle noe som rett ut ikke er sant ? Hvorfor gjør folk det generelt?

Du som leser tenker kanskje at jeg henger meg opp i dette. Da tenker du helt rett. Jeg gjør det. Hva Halles artikkel handlet om er en egen sak, det er ikke den jeg henger meg opp i. Tonen og ordene han bruker på noen av menneskene han nevner i sitt innlegg, det er de jeg reagerer på. Eystein Halle er ikke alene. Jeg har sett mange som har liret av seg verre usannheter og nedlatende uttalelser om andre mennesker enn han gjorde i sitt innlegg ”Kjendisparty og kulturell Jante-refleks”Resett.no i går. Halles innlegg var bare det som fikk meg til å forstå at jeg ikke kan la være å si noe om det som ser ut til å være en akseptert uttrykksform, nemlig å lyve om, være overbærende eller truende ovenfor, opptre nedlatende ovenfor eller latterliggjøre andre mennesker. Spesielt på nett.

annonse

Valget er over for denne gang. Da jeg la stemmeseddelen i boksen på valgdagen tenkte jeg: ”Heldigvis. Heldigvis er det over”. Jeg siktet ikke til det viktige valget jeg selv akkurat hadde tatt, men så frem til et media-bilde uten mennesker som snakka dritt om hverandre hele tida. Ikke bare politikere og høyrøsta samfunnsdebattanter, men folk i kommentarfelter og sosiale medier. Statuser og delinger med ordbruk som fikk meg til å tenke på oppkast. Det stinket av det. Og det var overalt.

Rettelse. Det er overalt.

NRK Brennpunkt sendte for noen dager siden dokumentaren om ”Arnar og Mia”. To uskyldige og nydelige barn, begge offer for mobbing i skolen. Det var et sterkt bilde på hvordan mobbing ødelegger liv. Mia ble bare tolv år gammel. Selvmord. I sosiale medier blir promovideoen, eller teaseren, til dokumentaren hyppig delt. I skrivende stund har videoen vært sett over 1,1 millioner ganger og tallet vil nok fortsette å stige. Fordi folk engasjerer seg. Fordi mobbing er grusomt. I kommentarfeltet ser jeg at stemningen er hissig. Det norske folk er forbanna på de som lot dette skje. Og med rette, selvsagt. Noen må ta skylden. Få skylder på seg selv.

I debatten om for eksempel hijab i skolen ser jeg hissigere kommentarer. Visse samfunnstemaer virker være knapper for å slå på gærning-bryteren til mange. Det er stygge, frekke og nedlatende kommentarer, det er trusler og edder og galle. Og noen ganger har jeg klikket meg inn på profilen til nett-trollet og sett en person med familie, nettverk, koselige bilder fra turer og den slags og innser at det er et helt vanlig menneske som akkurat skrev ”du er en forbanna hore som burde voldtas til du blør” i kommentarfeltet til en ung jente på Facebook.

Noen meninger bør man ikke ha. Folk kan klikke om du har feil meninger. True deg. Gi deg stygge kallenavn og sette ut løgner om deg. Oppmuntre noen til å ta deg. Egle opp andre som også synes meningen din er gal. Kanskje de tar deg sammen. Så ha for all del ikke en mening som andre ikke liker. Og mens dette skjer diskuteres det opp og ned og i mente om hvordan vi skal få bukt med mobbing. Det store, vedvarende og destruktive problemet mobbing. Alle ser ut til å vite at barn speiler voksnes oppførsel, at det er oss voksne de lærer av. Men ingen vil ta på seg ansvaret for mobbingen som skjer i skolen – det får skolene, lærerne, rektorene, kommunene og fylkesmannen gjøre. De har skylda.
Så, alt tatt i betraktning.
Vi lever i bakvendtland.
Hvor ingen kan oppføre seg og ingen egentlig gidder å gjøre så godt de kan.

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]