Illustrasjonsbilde. Foto: Sara Johannessen /

Det norske Barnevernet er kanskje et kroneksempel på hvordan den norske staten griper inn i familiene. Intet annet land har et barnevern som tar så mange barn fra foreldrene med grunnlag i offentlig tvang. Ikke i nærheten en gang. I 2012 mottok 53 000 barn og unge en form for ”inngrep” fra barnevernet i Norge (40 av 1000 barn født i norge av norske foreldre, 50 av 1000 født av utenlandske foreldre og 76 av 1000 barn født i utlandet). Dette til tross for at UNICEF plasserer Norge på toppen av listen (bare etter Nederland), når det gjelder barns oppvekstvilkår.

Likevel er samtlige norske partier – nå inkludert FrP – positive til barnevernet, og vil styrke det. Den politiske korrektheten er prekær. Velklingende prinsipper om ”barnets beste” og ”barnets selvstendige retter” benyttes til å forsvare utgangspunktet at barna er samfunnets ansvar. Sagt på en annen måte: Barna tilhører staten.

«[at barna tilhører staten] er nært forbundet med forestillingen om at man med politiske virkemidler, dvs gjennom staten, kan konstruere det fullkomne samfunn. Den bærer totalitarismens kim i seg.»

Barnevernet har utløst voldsom kritikk internasjonalt. Bl.a. fra Polen, Tsjekkia, Litauen, England, Danmark og Sverige. Polske myndigheter sier at barnevernet i Norge utgjør en trussel for det bilaterale forholdet til Norge. På facebook er det opprettet sider som Norge, gi oss tilbake barna dere stjal.  – I I Tsjekkia sier de: «Ikke dra til Norge. Der tar de barna dine». Hvordan kan da samtlige norske partier støtte dette systemet? Er det ikke på tide å ta litt selvkritikk snart?

Barnevernet opererer gjennom Norges nulltoleranse overfor fysisk maktbruk fra foreldre overfor egne barn. Selv lette klaps som et ledd i barneoppdragelsen er forbudt i følge barneloven § 30. Selvom intensjonen antageligvis er god, kan en slik linje føre til at det brer seg en fobi mot enhver fysisk grensesetting av barn, og dette kan være et stykke på vei mot grensesetting overhodet. Enda verre er det at dette strenge grenseskillet kan føre til at reell mishandling av barn blir lagt mindre vekt på. Nyansene forsvinner, når selv den letteste fysiske avstraffelsen blir fordømt fullt og helt.

Videre er rettssikkerheten i fare – I barnevernet gjelder saksbehandlingsregler og normer for bruk av bevis som ikke godtas i noen andre sammenhenger. Premisset om at ”det sikreste for barnet er at det offentlige tar styringen” ser ut til å gjelde. Å ta et barn for mye anses som midre galt enn å ta et for lite. Man skulle knapt tro det var sant, men selv i saker der foreldre har blitt fratatt sine barn på et grunnlag som senere viste seg å være feilaktig, kan barnevernet beholde barnet likevel, dersom “barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.“

Et grelt eksempel viser hvordan to polske foreldre ble angitt på falskt grunnlag, for så å bli stormet av barnevern av politi, påsatt håndjern og fratatt sine barn. De ble senere frifunnet av tingretten, friskmeldt av sakkyndig psykiater etter lengre tids observasjon, men likevel ankat barnevernet saken til lagmannsretten der de vant. Antagelig var det forhørene av barna som var utslagsgivende – ingen fysiske beviser på barnevold ble lagt frem, men barnet hadde antagelig blitt utsatt for noen klask på rumpen, i tråd med polsk barneoppdragelse. Dessuten hadde øldrikking forekommet, noe som medførte anklager om «festing» og husbråk. Det er liten tvil om at barnevernet presset fram svarene de ville ha.

I dag får foreldrene lov til å se barna sine to timer hver tredje måned – under tilsyn. De har blitt fratatt sin livs lykke – for evig. Hvor er balansen mellom deres angivelige lovbrudd, og straffen?

Denne saken er ikke et enkeltstående eksempel – den er tvert imot representativ for erfaringer som er gjort av mange innvandrere fra øst-europeiske land.

Med godhetstyranniets bibel i hånden utfører Norge overgrep mot individer i Stalinistisk ånd.