Han plasserte rokokkostolen foran speilet, det som hang høyt på veggen med gullramme. Der holdt han sine politiske samtaler og la sin stolthet i å debattere vanskelige spørsmål. Men først kneppet han opp den rutete skjorta, den øverste knappen strammet seg langt opp i halsen og han måtte bruke begge hender. Så krøllet han tærne i de røde tøflene med slagordet: «Vi går sammen» og kikket inn i speilet med et overbevisende blikk.

«Fagforening.»

Men ble usikker og prøvde på innpust.

«Fagforening.»

Så bustet han håret og forsøkte med trykk.

«FAG’foreninga.»

De hadde jobbet målrettet med å sverte regjeringen og Arbeiderpartiet lå godt an på målingene. Med et seierssmil grep han portvinsglasset, tvinnet det rundt mellom tommel og pekefiner og sa selvsikkert til speilet.

«Når jeg blir statsminister!»

Måneskinnet trengte seg igjennom vinduet og lyste opp kunstverket «Venting Er Bortkastet Tid». Det var Fire loddrette streker og en skråstrek over. Jonas hadde kjøpt det av en i alpelue på Folkets hus, han kalte seg Fattig Kunstner og sa at han var berømt i utlandet. Han hadde utviklet et nytt formspråk og kalte det brøytebilkunst, han fjernet det overflødige og uttrykte det enkle. Streken er rundt oss, det er også i oss, vi har to armer og ti fingre. Streken uttrykker det uutrykkelige, kunsten har nådd sitt nullpunkt og alt etterpå vil være et plagiat. Jonas falt paddeflat for kunstverket og følte at det gav et billedlig uttrykk av de lange årene med sverting.

Men så døde gnisten i peisen, en kaldt trekk fikk gardinene til å danse og langt der ute skrek en ensom kråke. Jonas så tomt inn i speilet og sa bittert.

«Folket har forrådt meg – jeg skulle bli statsminister!»

Han hadde jobbet iherdig med sverting fra morgen til kveld og dette var takken. Velgerne ville heller ha de som tømte oljefondet, splittet folket og lage et kaldere samfunn.

Her opp i Holmenkollåsen visste de hva varme var. De holdt dørene åpne for hverandre, drakk champagne på 17 mai og kunne sitte langt på natt med kubanske sigarer, fin cognac og diskuterte slipsknuter.

Jonas trommet fingrene på armlenet. Over beina hadde han et rødt pledd med bilde av seg selv og en snakkeboble: «Vi skal skape et varmere samfunn».

Han strøk den rødbrune setteren Richelieu etter hårene og strakte seg etter posen med seigmenn, den var nesten tom. Han hadde kjøpt den på Rema. Foran døra sto en gruppe minoritetskvinner i heldekkende drakt. De snakket høyt på et språk Jonas ikke forsto og flyttet seg ikke. Han måtte gli inn langs veggen, gripe tak i dørkarmen og dra seg fremover. Mellom hyllene sto ei med vognen på tvers, hun hadde skaut og snakket høyt i mobilen. Han måtte snu å gå hele veien rundt. Men nå var det bare røde seigmenn igjen, skuffet slang han de fra seg, posen gled bortover bordet og seigmennene falt utover teppet, det han fikk i gave av den afghanske presidenten.

Så rettet han ut pekefingeren til speilet og snakket med skum i munnvikene.

«Jeg er statsviter fra Institut d’études politiques de Paris – der de franske storheter blir utformet.»

Han himlet oppgitt med øynene, grep portvinen og fylte glasset til randen. Løftet det opp og skålte til speilet. La hodet bakover, hvilte glasset på underleppen og lot det gli inn i munnen. Arbeiderpartiet fikk en oppsving under lokalvalget da han slo en kile i regjeringsamarbeidet og ville invitere 10 000 flyktninger. Godt hjulpet av media – de lagde et orkester av emosjoner. Men da de kom i mengder –  vendte han ryggen til og begynte med sverting.

Velgerne gikk bak ryggen hans og tok fra ham jobben. Han så inn i speilet med svarte øyne og svingte pekefingeren mot tinningen.

«De lar seg forlede av høyrepopulister.»

Men så sank vemodet i han lik høstløvet, i speilet kunne han se et grått ansikt med sorte steker rundt øynene.

«Jeg som har båret kofferten til Landsmoderen!»

Han tørket vekk spyttet fra speilet og fortsatte.

«JEG….. må sitte på gangen og se på at andre går i viktige møter!»

Les også «Bartolomeusnatten II – Likestillingen ofres på Youngstorgets alter»