«Norge er verdens beste demokrati, og verdens beste land å bo i.» Utsagn som dette hører vi stadig vekk fra våre folkevalgte. Politikerne har foreløpig motstått seg fristelsen til å bruke opp oljefondet, og en stor del av befolkningen føler seg fortsatt godt representert av Storting og Regjering.
Men hva er bra med et politisk system hvor noen få er valgt til å representere meningene våre? Det som vi i dag kaller et demokrati, er det vårt beste system?
I de siste ti årene har vi sett mange bevegelser blomstre opp i Europa, USA og Midtøsten. Et folkeopprør, et uttrykk for misnøye med den politiske eliten. Populismen er kommet for å bli. Mange av de bevegelsene som har vokst frem, har fått grobunn på grunn av deres opprør og motsetninger til makthaverne.
Men de nye ideene og idealene til «populistene», har fått hardt medfart i møte med de intellektuelle soldatene. Journalister og politikere har kommet med beskyldninger om anarki, rasisme og egoisme, i kampen mot de som ikke er stilltiende enig med dem. Resultatet av elitens motangrep og avsky mot folkets vilje, er synlig i den harme de etterlater seg. Bevegelser som Occupy i USA, Podemos i Spania, Syriza i Hellas, eller Le Pen I Frankrike har blitt grundig latterliggjort i media, og de har blitt infiltrert og nedtrykket av de store maktene.
Zombie-samfunnet er født, og ord som fascist, nazist og rasist blir til verbale håndgranater som vi kaster til hverandre. Våre politiske diskusjoner har blitt en ny form for krig, hvor seieren er makt over hverandres tanker. Enkelte av bevegelsene som har forsøkt å bekjempe eliten har vært for ekstreme, noen er useriøse, mens andre har vært en ren form for protest, uten noe direkte mål og mening. Uorganiserte bevegelser har ingen sjans mot de massive mottiltakene en stat kan iverksette.
Hva kan mannen i gata gjøre når en hær av byråkrater, påtalemyndigheter, kommunikasjonsrådgivere og propaganda står klare med respons?
Det finnes et sted der en stor kamp er i gang. En bevegelse som har overlevd systemets motangrep. Der man skulle tro det kun var igjen «brent jord», og undertrykt motstand, har det spiret frem en ny revolusjonær tenkemåte. Et lite frø har blitt til en skog av gode løsninger, vi får fått nye våpen i kampen mot papir- og propaganda-imperiet.
Ikke Nord-Korea. Ikke USA. Ikke Syria. Ikke Russland. Det skjer der man ikke forventer det, i Italia. I Italia har en ny form for direkte demokrati blomstret frem, takket være bevegelsen Movimento 5 Stelle. Denne bevegelsen så dagens lys takket være Beppe Grillo, en komiker som er kjent i Italia for å kjempe mot makthaverne.
Grillos mektige våpen er humor. Humor samler folk, og får folk til å høre etter på en helt annen måte enn når politikere bruker kompliserte ord, slitte floskler og svulstige begreper. Gjennom sin blogg oppfordrer Beppe Grillo alle italienere til å bruke plattformen «meet-up». Tusenvis av mennesker møtes i byer rundt om i Italia, for å diskutere lokalpolitikk.
I utgangspunktet var målet å tvinge regjeringen til å nekte korrupte politikere å fortsette i sine posisjoner. To millioner gikk i protest i den første «Vaffanculo Day!» Ingen av byråkratene hadde forventet dette, men da var det allerede for sent. Samme dag ble det hentet inn nok underskrifter til at regjeringen måtte diskutere saken offentlig, til og med i parlamentet. Systemets intellektuelle soldater ble sendt ut til alle medier, og propagandamaskineriet var i gang.
Staten valgte å beholde de korrupte politikerne i parlamentet, og det ble enda mer tydelig at for alle at det offentlige er styrt av uærlige mennesker, som styrer etter egen vinning. I mediene ble Grillo samtidig angrepet som fascist, nazist og rasist. Systemets intellektuelle soldater skrek at Grillo skulle danne sitt eget parti. Grillo tok affære, og sammen med sin gamle venn, IT-gründeren Gianroberto Casaleggio, utarbeidet han et system for å drive politikk gjennom direkte demokrati.
De fem stjernene i bevegelsen (Movimento 5 Stelle) står for offentlig vann, bærekraftig transport, utvikling, tilkobling (til for eksempel gratis internett) og miljø. Nye ideer poppet stadig frem, og den kollektive tenkningen har ført til flere gode løsninger for innbyggerne.
For å bli medlem av bevegelsen registrerer man seg med gyldig ID på nettet, og man kan da logge seg inn på Rousseau-systemet. Inne på websiden velger man sin egen kommune, og der kan man foreslå lokale lover og kandidater, samt komme med forslag til hvordan lokale utfordringer kan løses.
I Rousseau-systemet legger man frem sine ideer på et slags forum. Man diskuterer og stemmer inn andre medlemmers forslag og løsninger. Samme prosedyre bruker for kandidater. Kandidatene presenterer seg selv på Rousseau-systemet, og forsøker å vinne folkets gunst. Det samme skjer på fylkesnivå, og også nasjonalt.
Dette har gitt folk muligheten til å bli politiske aktive, og en massiv politisk nytenkning fører til nye kamper, og et genuint folkestyre. Movimento 5 Stelle har kommet langt siden oppstarten i 2009. Den har eksponert regjeringen, fremmet skandaler, og fått korrupsjonen frem i lyset. Over 2000 kandidater har i en eller annen form fått et offentlig verv i kommune, fylke, eller til og med storting som følge av Rousseau-systemet.
Kan organisert populisme, og direkte demokrati være løsningen på mange av de utfordringer vi som samfunn har i dag? Vi har nå et demokratisk system som kan styres av folk via Internett – Rousseau systemet – finnes det noen grunn til å ikke ønske noe slikt implementert overalt?