Foto: Frank May / NTB scanpix

Resett følger opp vår tidligere artikkel, der vi tok opp menns manglende rettigheter hva gjelder barnefordeling og hvordan noen kvinner kanskje bruker systemet til sin fordel. I den anledning har Resett fått møte noen fedre, som ønsker å dele sine historier med oss.

I første omgang har vi møtt en mann som skilte seg for syv år siden og som har måttet kjempe for retten til å se barna sine mange ganger. Han gir inntrykk av å være en stabil og pålitelig type, men er synlig påvirket av manglende kontakt med sine barn. Han har ønsket å være anonym.

 

Bak hans rygg

Mannen var uvitende om at ekskona jevnlig gikk til familievernkontoret, der hun fremmet påstander om at mannen var voldelig og at konfliktnivået var for høyt til at det gikk an å samarbeide om barna. Familievernkontoret sendte en bekymringsmelding til barnevernet uten at far er informert om anklagene. Bekymringsmeldingen er da ensidig basert på mors anklager.

Barnevernet forteller mor at hun ikke bør la far ha samvær med barna, hvorpå mor sender en e-post til far og opplyser om barnevernets anbefaling. Dette er første gang far blir fortalt om mors besøk på familievernkontoret og den påfølgende korrespondansen mellom kontoret og barnevernet.

Både mor og barnevernet anmelder den påståtte volden til politiet.

Måneder senere får far møte med barnevernet. Han har ikke visst om innholdet i bekymringsmeldingen barnevernet har mottatt fra familievernkontoret før dette møtet. Barnevernet forteller ham ingenting om anmeldelsen av ham. I samme periode bestemmer mor at hun skal gå til sak, der hun krever at far kun skal ha 40 timers samvær i året,

 

Tilsyn under samvær

Tingretten bestemmer midlertidig at far skal ha tilsyn under sitt samvær med barna. Forenklet sett betyr det at en tredjepart skal være til stede under samværet og passe på at alt går riktig for seg. Avgjørelsen ble fattet i lys av de falske voldsanmeldelsene mot far.

Etter tre måneder er voldssaken henlagt. Fars samvær med barna har i etterforskningsperioden stanset helt.

Barnevernet bruker deretter to måneder på å skrive en rapport i saken, der de blant annet skriver at de anså anklagene som så alvorlige at de så seg nødt til å anmelde, men ikke at anmeldelsene ble henlagt. Far får heller ikke se sine barn gjennom denne tiden. Barnevernet skriver at far fremstår forvirret da han ikke forstår saksbehandlingen. Far bekrefter overfor Resett at han har blitt forvirret av barnevernets arbeidsmetode.

Det er forvirrende for meg å bli anklaget for noe som jeg aldri har gjort, og at familievernkontoret kan sende bekymringsmelding og at barnevernet kan anmelde, helt uten at noen har snakket med meg. De tok fra meg all kontakt med barna, men forklarte ikke hvorfor. Da jeg ble innkalt til politiet forsto jeg hvorfor, men jeg kunne ikke akseptere denne behandlingen da jeg jeg visste jeg var uskyldig. Dermed kalte de meg forvirret og forlenget fraværet av samvær. Etter fem måneder uten samvær skrev de en intetsigende rapport full av løse påstander for å dekke over at de hadde handlet feil, sier faren.

Rettssaken ett år senere gikk ikke slik mor ønsket. Samværsreglene ble værende omtrent som før, faktisk fikk far noe mer samværstid i denne dommen. Likevel ble far nødt til å betale mors saksomkostninger, da retten mente at det var far som var den tapende part. Far anker denne beslutningen og får i mars medhold fra Lagmannsretten.

Det ene av barna dukker ikke opp til samvær med pappaen sin, mens et av de andre gradvis kommer sjeldnere og drar hjem til mor før samværet etter planen skulle være over. Far legger merke til at mor holder hyppig kontakt med barna på SMS. Å skrive SMS til barna om at de kan komme hjem når de vil og spørsmål om de har det bra er et vanlig virkemiddel mødre bruker uten at tingretten er i stand til å erkjenne at det kan være mor som setter barna i en skvis.

 

Nye problemer

Etter seks måneder med samværsabotasje ber far barnevernet om hjelp. Men barnevernskonsulenten anbefaler istedenfor at far bør ha tilsyn for alle barna mens de er hos far. Den samme konsulenten har senere mistet jobben som en følge av vedkommendes ukvalifiserte og tvilsomme vedtak. Far vet dette fordi det var omtalt i media. Barnevernskonsulenten er daglig leder i et privat firma som utfører tilsyn og har bakgrunn som bedriftsøkonom. Uansett medfører dette til at tingretten ilegger samværsstopp i fem måneder.

Mor går til sak igjen, denne gangen krever hun kun 32 timers samvær til far per år.

Etter ni måneder får barna endelig treffe sin pappa igjen. De kaster seg om halsen på ham og gråter ved avskjed og spør sin mor om når de kan få se pappaen sin. Mor svarer med at de kan gjøre det når det er trygt. Rettspsykologen er vitne til dette, men det er ikke med i noen rapporter.

– Momenter som setter meg i bedre lys, blir systematisk utelukket fra alle rapporter, mens momenter som setter meg i dårlig lys, også de som er basert på mors fabrikkeringer, brukes for alt de er verdt, sier far.

13 måneder etter fars siste samvær utarbeider sakkyndige en rapport, der de anbefaler 32 timers samvær med far årlig, med tilsyn, med begrunnelse at barna fremstår involvert i konflikten. Barna har ikke sett faren sin på 12 måneder.

Etter 12 måneder er tilsynsordningen utdatert. Men mor nekter far å se barna. Han blir dermed igjen tvunget inn i rettssystemet for å få se sine barn.

– Det er jo merkelig at jeg fungerte godt som far gjennom 10 år, for deretter å være totalt uegnet i hennes øyne. Barna gråter når hun henter dem, vi har et nært forhold, barna spør etter pappaen sin og rettspsykologen har også sagt at ingenting er i veien med meg som omsorgsperson. Allikevel legger de mer vekt på mors dokumenterte falske påstander og at jeg, i sin tid, rettmessig protesterte på behandlingen jeg fikk av barnevernet.

Saken kommer opp i Tingretten om en måned. I mellomtiden får far nok en gang ikke treffe sine barn. Det er nå 6 måneder siden siste samvær og han har også funnet ut at mor har sperret barnas telefon for kontakt med ham. Det siste barna sa til ham var: Kan vi se deg snart igjen, pappa?

 

Resett formidler her bare én historie. Det er naturligvis en subjektiv forståelse som kommer frem. Men slike saker vil alltid være vanskelig for institusjoner og rettssystemet å vurdere.

Vi tror ikke dette er en unik historie. Det skjer nok fra tid til annen med fedre og barn i det norske rettssystemet. Er det til å unngå at mor alltid tillegges mest vekt? Bør det være slik? Hva forteller dette om likestillingen? Hva gjør det med barna?

Burde far kjempe for sine rettigheter eller burde han akseptere sin sekundære rolle i familien?

Annonser

Velkommen til Resetts kommentarfelt

Kommentarer forhåndsmodereres, det kan derfor ta noe tid før de dukker opp i kommentarfeltet. Skriv gjerne kort. Resett tar ikke ansvar for lenker til andre sider og for filmlenker. Resett står ikke inne for meningene som uttrykkes av den enkelte kommentator. Alvorlige personangrep, hets, trusler og oppfordring til vold, spamming, trolling og avsporing av debatten er ikke tillatt. Det oppfordres til normal høflighet. Resett forbeholder seg retten til å fjerne enhver kommentar uten begrunnelse. Ved å kommentere her godtar du disse betingelsene. Gjentatte brudd på betingelsene kan føre til utestengelse.
Har du spørsmål knyttet til kommentarfeltet kan du sende det til [email protected]